– Hva skjer a?
En gebrokken norsk frase passerer forbi det venstre øret mitt idet Albert tar oss igjen i sin utvaska Bergans-jakke. Han er den minste av våre fire guider, men også den blideste. Vi svarer ‹‹poa›› tilbake med et glis.
Nå tar vi dagens femte drikkepause før klokka viser 12, mens landskapet rundt oss forandres fra regnskog til et mer goldt fjellandskap. Det er bare å helle nedpå, for etter hvert som vi kommer over 3000 meter blir det vanskeligere både å spise og drikke. Det forstår vi ikke nå når terrenget ikke er spesielt bratt, og dagsetappene ganske korte. Likevel er alle kjent med statistikken som sier at under halvparten av de 15.000 turistene som prøver å bestige Kilimanjaro hvert år kommer til topps.
Det er én dag siden vi startet fra Simba-gaten på den mindre befolkede Rongai-ruta opp til toppen av Kilimanjaro. Da tåka lettet over de små oransje teltene våre i morges så vi den hvitkledde toppen for første gang, der den lå og stekte seg i sola. Vi skal bevege oss fra regnskog til isbre, og til slutt stå på toppen av Afrika. Det er i alle fall ikke jeg i nærheten av å forstå.
De fleste reportasjer du leser fra Kilimanjaro handler om at guidene roper ‹‹pole, pole›› (sakte, sakte), at du må drikke nok vann, den dundrende hodepinen og den tårevåte øyekroken da du står der i solnedgangen på toppen av Afrikas tak, med magesyren boblende i halsen. Det er absolutt en del av det, men Kilimanjaro er noe mer. Det er ikke bare et fjell, men afrikansk kultur der mange 1000 bærere, kokker og guider vier sitt liv til fjellet for å hjelpe turister til å krysse av på listene våre over ting vi må gjøre før vi dør.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
På en gruppe på 13 nordmenn har vi med oss hele 47 hjelpere. Noe som høres utrolig ut, men det går raskt opp for oss at vi ikke har mulighet til å komme opp på egenhånd. Det er ikke til å unngå å føle seg latterlig hvit der teltene står ferdig oppslått, maten kommer rett på bordet, og all bagasjen bortsett fra en liten dagstursekk bæres opp for oss. Samtidig skaper Kilimanjaro-gjester viktige inntekter og arbeidsplasser. Kun 30 % av Tanzania er brukbart til jordbruk, dermed er turisme den viktigste næringen.
– Det er en hard, men bra jobb.
Albert setter seg ned sammen med meg og forteller, når vi kommer til vår andre camp på 3800 meters høyde. Det virker som om han setter pris på nysgjerrigheten min.
– Det er godt betalt sammenlignet med å være bonde, og vi får lønna rett i hånda etter turen, forklarer han.
Hovedguiden vår, Mark, har tråkket disse stiene i 16 år.
– Jeg har alltid villet jobbe på fjellet. Det er en stolt jobb, sier han og understreker at det er strenge regler hvor mye bærerne skal bære, og at de blir godt tatt vare på. Dagen før hørte vi et rykte om at mange av bærerne drikker bort lønna si. Mark mener det er overdrevet.
– I alle bransjer er det noen som prioriterer annerledes enn andre. Noen av bærerne bruker pengene på seg selv fremfor familien, men i mitt selskap er ikke det utbredt, mener han, og sier det er en mye større bekymring at snøen i fjellet sannsynligvis er smeltet bort innen 40 år.
– Det betyr at det ikke blir mulig å hente vann i fjellet, sier han og kikker bort mot den hvite fjelltoppen over skyene.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Morning! Sleep well? Like baby?
Felix stikker hodet inn i teltet, og gir oss som vanlig valget mellom kaffe eller te. Vi våkner til strålende sol på Kiklewa Caves, og hotellfrokosten på nærmere 4000 meters høyde byr på stekt egg, pølser og toast. Ullsokkene stinker, vi snyter svart snørr og XL1 renner ut av ørene våre, men vi kunne ikke vært mer fornøyd. Mange i gruppa har allerede satt høyderekord, og de neste 500 høydemetrene forsvinner i en sverm av forventinger, grove vitser, oppussing og boligpriser.
Nå har vi bare én etappe igjen før toppstøtet, og vi slår leir ved foten av Mawenzi, en av Kilimanjaros tre topper. Med sine alpine topper klarer det vulkanske fjellet å få gåsehuden til å krype frem, bare ved å se på det. Den eneste kvinnelige bæreren, Fides Daniel, fascinerer meg. Hun går rundt i sandaler, og selv om engelsken hennes er ikke-eksiterende ler hun når jeg peker på hennes sandaler og mine fjellstøvler. Jeg skjønner at hun tenker pingle fra Norge, men gir meg en high five.
Så begynner det. Vi er nå på 4300 meters høyde. En høyde de færreste av oss har opplevd før, og det er merkbart tyngre å bevege seg rundt. Hodet mitt har begynt å dunke for flere timer siden, og tanken på ‹‹pumpkin-soup›› som står foran meg på bordet i lunsjen er sjanseløs. Jeg er den første som tar turen ut av teltet, men umiskjennelige brekningslyder noen timer senere forteller at jeg absolutt ikke er den eneste.
Dagen etter dunker kvalmen i mellomgulvet hos mange, men etter bare en halvtime ser vi toppen igjen. Kun en slette som minner om ørken ligger mellom oss. Når vi når den siste campen Kibo på 4700 moh, har nervøsiteten tatt revkrok på matlysten for lengst, men ingen er i nærheten av å gi opp. En time før midnatt og avmarsj sitter alle klare i teltet. Humoren har blitt dårligere for hver høydemeter, og når nye høyder da ”Hero” med Enrique Inglesias spraker ut av to bulkede høytalere. Ingen av oss føler oss som helter, men vi skal gjøre et heltemodig forsøk.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Det er bekmørkt og iskaldt, og vi har kun lyset fra hodelyktene våre og stjernene å gå etter. Månen valgte å stå av denne etappen. Jeg priser meg lykkelig for at jeg fortsatt har batteri på Ipoden, og sammen med Madcon finner jeg plassen min i den lange rekka av folk. Det skal liksom være et fjell, men det kjennes som vi tråkker i en eneste stor sandhaug. Spypausene rundt oss er hyppige, men stjernene over oss er vakre. Sinnsykt vakre. Da klokka begynner å nærme seg 04.00 gjør det vondt. Fryktelig vondt. Halvannen time seinere krabber likevel 12 av 13 over kraterkanten, samtidig som sola krabber over horisonten. Noen små høydemeter lenger bort ligger Uhuru Peak – da er vi på toppen av Afrika.
På toppen er det bare halvparten så mye oksygen som mitt og andres hode er vant til. Mitt hylskriker om mer. Men endelig er det vår tur til å nå toppen, og ta på det værbitte skiltet du kun har sett på andres skrytebilder. 5895 moh står det tydelig. Planen om et kreativt topp-bilde ligger igjen der vi ropte på elgen i natt. Få bildet overstått, men for all del – ta det! Det er en merkelig følelse. Blandingen av svimmelhet, stolthet, utmattelse og merkelig likegyldighet. Ispedd ei tåre og blandet til en eneste stor pumpkin soup av pur lykke.
To dager senere slår varmen fra bålet mot oss. En buss, og to små flyturer etter at vi kom ned fra fjellet sitter vi nå midt i nasjonalparken Masai Mara, i nabolandet Kenya. Vi er i de afrikanske klisjeenes høyborg, med løver og elefanter luskende utenfor campen, mens masaiene i sine gjenkjennelige røde og blå ‹‹kangaer›› vokter over oss i nattemørket. Det lukter søtt, og de eneste lydene vi hører er sirisser, knitringen fra bålet og et og annet løvebrøl i det fjerne.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ved siden av meg sitter en kraftig, skallet mann. Det er Jonas, lederen av campen vi bor på. Han våknet opp en morgen i 1993 i sin Ikea-seng hjemme i Uppsala, og bestemte seg for at han ville ha noe mer i livet.
– Dette er det stedet i verden med størst tetthet av rovdyr, for det er jaktforbud i hele Kenya. Du kommer til å bli så lei av gnuer at du kommer til å spy, ler han, og tar en slurk gammeldansk som han har fått sendt ned hit.
Jonas har stor respekt hos masaiene.
– Så lenge du er ærlig unngår du konflikter. Masaiene må utvikle seg på lik linje med andre kulturer og folkeslag, og arbeid ved campene gir dem en mulighet til det. Samtidig går store deler av campens inntekter direkte tilbake til dem, forklarer han.
– Hvordan blir masaiene sett på av Kenyanere?
– De blir sett på med respekt, men samtidig som et enklere folk. Masaiene er et nomadefolk som lever av å gjete kyr. De vil ikke vil tilhøre noe land.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Dagen etter stuer vi oss sammen i to store Jeeper, klare for mange timer på settet til Løvenes konge. En av masai-guidene, Big Moses, kjører som han hadde Skar i hælene, og plutselig har vi sebraer på den ene siden og elefanter på den andre. Vi kommer utrolig nære, og snart står vi øyne til øyne med Mofasa som ligger og slanger seg i solsteiken.
– Løver har ingen fiender, så derfor bryr han seg ikke, forteller Big Moses.
Vi krysser ivrig av på listen over dyr vi trodde vi fikk se, men når Pumba plutselig dukker opp, hyener loffer forbi, en løvinne gomler i seg en mini-Pumba og en giraff stirrer dumt på oss føler vi oss unektelig som en del av helaftens program på Animal Planet. Opplevelsen av å se en geopard-mamma lure seg inn på byttet sitt, for så å akselerere til 120 km/h på noen få sekunder er ubeskrivelig. Inntrykkshardisken jobber overtid, og vi får en herlig avslutningen når vi spotter en leopard som prøver å få seg litt søvn etter nattens strabaser.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Siste dagen i Masai Mara blir vi med fire masai-guider på ‹‹walking safari››, og vi får et lite innblikk i deres enorme kunnskap om naturen rundt dem. De er bevæpnet med spyd, men jakter ikke.
– De brukes kun til å forsvare oss og kuene våre mot rovdyr, forteller hovedguiden Joseph. Som de andre mangler han en tann i underkjeven, men har i motsetning til de andre ikke de karakteristiske lange øreflippene.
– Tennene trekkes ut med kniv da vi er små, og øreflippene utvides med trepinner. Ofte i en hel måned. Det er rett og slett et tegn på identifikasjon, forteller han idet han plukker opp en stor klumb tørket elefantbæsj fra den støvete marka.
Les også: reisereportasje fra Salkantay-Trek.
– Dette pleier vi å knuse og gi til kvinnene våre sammen med kokt vann rett etter at de har født barn. Det er for å rense kroppen, sier han.
Jeg prøver å kvele en liten latter, og må nok innrømme at selv om jeg ikke slutter å la meg fascinere over det fantastiske Afrika, er jeg glad jeg ikke har tenkt å føde barn på en steppe i Kenya.
Kilimanjaro ligger nord-øst i Tanzania, på grensen til Kenya, og består av tre utdødde vulkaner; Shira, Mawensi og Kibo. Uhuru Peak ligger på Kibo, og det er denne toppen de fleste forbinder med Kilimanjaro. Underveis på turen får du med deg fem ulike landskap; kultivert landskap, regnskog, heat & moorland, alpin ørken og isbre. Isbreen på toppen Kilimanjaro smelter for hvert år, og forventes å forsvinne helt innen 2020 – 2050. Fjellet heter også Uhuru Peak, og er Afrikas høyeste fjell, og verdens høyeste frittstående fjell. Uhuru betyr frihet, og toppen fikk sitt navn etter at Tanzania ble frigjort fra Storbritannia i 1961. Den ble først besteget av Hans Meyer i 1889.
