Kanotur gjennom Skandinavias lengste vassdrag

Vi ville ta oss gjennom Skandianvias lengste vassdrag. Fra den rene kilden i naturreservatet Rogen i Härjedalen, fjernt fra industri, kunstgress og bildekk og følge åtti mil med elver, fosser og sjøer, langs Trysilelva, Klarelven, Gøtaelven og ned til Gøteborg. I Sveriges nest største by snakker man ofte om drikkevannets utsøkte kvalitet. Men hvordan er vannet egentlig etter denne lange ferden?

Vi er fire personer. Padleren Andi Röder, marinbiologen Andrea Johansson og fotografen Anna Öhlund. Og jeg. Det handler ikke bare om et stort eventyr. Det er også som en gammeldags, vitenskapelig ekspedisjon. Vi vil se hva som skjer med vannet langs veien – med drikkevannet vårt. Fra begynnelsen er det en liten kilde i villmarka. Til slutt er det en bred elv som passerer industrier og overtrafikkerte motorveier. Vi tenker nå og da på å ta vannprøver for å se om det finns ikke-nedbrytbare høgfluorkarboer, såkalte PFAS-er og mikroplast i vannet. Disse er blitt en del av vår hverdag i alt fra vann- og smussavvisende tekstiler, til teflonpanner, bildekk og fleece-klær. Mikroplast som virker å invadere havene våre, fluorkarbonene finnes i drikkevann. I svenske Ronneby har 170 rammete personer stevnet det lokale vannverket for retten. I USA har kjemikaliegiganten Dupont blitt dømt til å betale seks milliarder kroner til 3500 personer som er blitt rammet av utslipp fra en teflonfabrikk.

Ved Käringsjøen i Rogens naturreservat i Herjedalen, der et sted ligger Göta-elvens kilde, eller snarere kilder. Et vindpint skilt inntil et tre ved et lite vassdrag forteller at kilden er nettopp her. På et annet lite skilt står det «drikkevann». Om det er med omtanke for fjellvandrere og padlende turister, eller om det også er med tanke på drikkende nordmenn og svensker langs elven, forteller ikke historien. I det minste finnes ingen andre synlige muligheter til forurensning. Ett steinkast lengre bort viser en veiskilt at det er 731 kilometer til Göteborg. Ennå har vi noen mil foran oss med veiløst land, ren villmark. Vi tok våre første prøver ved Göta-elvens kilde i Kärringsjön og i Rogen-sjøen. Er den urørte villmarken urørt?

Vi ferdes i to håndlagde kanoer. Andi padler rolig og metodisk. Han bremser mer enn han padler framover, stiller seg opp for å få overblikk før han gir seg ut blant stener og enorme mengder vann i den øvre delen av Røa-elven. I reinskinnsanorakk og sydvest som er foldet opp fremme, og med sitt blonde hår ser han ut som han er fra en helt annen tid. Som en Klaus Kinski i den gamle filmklassikeren «Aguirre – Hevnens vrede», bare uten det ville blikket, eller innbiller jeg meg det bare fordi de begge er fra Tyskland? Så setter han seg ned, søker seg fram i det midtre av strømmen, slipper taket og lar vannet dra han med seg. Kraften og farten i vannet står i kontrast til Andis ro. Som om to ulike verdener møtes og utfyller hverandre. Beggeelementene, det menneskelige og vannet er helt trygge på hvor de skal ta veien, men gjør det på ulikt vis. Vannet vi ferdes på, reiser i seg selv, slik har det vært i uminnelige tider, men samtidig hele tiden på nytt. Det er tilsynelatende uendelig mengder vann som strømmer nedover, men vannivåene er mindre enn normalt i fjellområdene. Tørken slår allerede oftere og hardere også i vår del av verden.

«At vann så raskt kan bli helt stille, fra brutal kraft, ren energi, til svartblankt speil der regndråpene skaper små, små sirkler når de treffer.»

LANDLIG: En så lang padle- tur innebærer også mye bæring og sleping på land. Foto: Anna Ölund

Der fossen faller, bærer vi kanoene og oppakningen vår, plasserer den på vannet igjen nedenfor de siste virvlene. At vann så raskt kan bli helt stille, fra brutal kraft, ren energi, til svartblankt speil der regndråpene skaper små, små sirkler når de treffer. Vi har drøyt to mil framfor oss ned til Norges nest største naturlige sjø, Femunden. Vi vet ikke helt hva som venter oss. Vi vet at det er masse fosser i veksel med rolige vassdrag og mindre sjøer, men vi vet ikke hvilke fosser vi kan klare med tanke på den lave vannstanden og våre tungt lastete kanoer.

De håndbygde kanoene tåler stryk, men så klart ikke på samme måte som moderne kanoer i aluminium eller PVC-gummi. Men de er vakre, der de rustrøde ligger og blinker i vannet, uten å utsette vannmiljøet for noe negativt, og med utmerkete sjø-egenskaper. Det tilfører opplevelsen en dimensjon når du sitter på tre og ser framover den innoljete relingen og den mørke durken i never, av å holde i en padleåre laget i kirsebærtre, formet med kniv og høvel.

Elven bølger seg fram som brede tarmer i retning vest. Overalt omgitt av steiner, såkalte Rogenmorener og hvitmose. Det er et særegent og øde landskap, som det sies at Gud skapte i sin vrede. Det slår i vannet nå og da. Ellers er det ingen tegn til liv. Vi fører oss langsomt framover. Så hører vi neste foss. Drønnet kommer nærmere og nærmere.

Fem dager senere ankommer vi Femunden, Norges tredje største innsjø. De gangene det var umulig å padle, snublet vi oss fram over myr og tuer, med 35-kilos ryggsekker eller kano på ryggen. Naturen slåss og regnet pisket, vi drakk det klare vannet i elven med hender som kopper. En gjeng norske menn med lettvektskanoer i pvc-gummi dukket stadig opp. De var mye raskere enn oss, men tok lange pauser for å fiske, røyke og drikke øl. På stier og strender syntes fargerike syntetiske fluer fra kanoene.

Ved Femunden tar solen endelig over og temperaturen stiger. Vi binder sammen kanoene, bygger rigg og heiser vindbeskyttelsen som seil. I nordvestlig vind, 6-7 meter i sekundet, surfer vi ned over denne store fjellsjøen i opp til fem knop. Vi kjenner oss som Thor Heyerdahl i en ekspedisjon på helt andre breddgrader.

Neste dag er det stille. Uten seil, men satt sammen som en katamaran glir vi inn på en sandstrand full med sommerblomster inntil byen Sorken.


– Hvordan kom vi så sjukt langt sørover plutselig, undrer Andi.

Det er hus og gårder, veier og biler. I utkanten av byen finner vi Femunden kano-camp der den svensk-norske eieren Bengt Magnusson har drevet kanovirksomhet siden 1974. Nå står han ved kassen og småler når han selger kaffe, is, muffins, firkløver og kvikk-lunsj til oss. Vi har i nesten en uke levd godt på egenhendig tørket vegetarisk mat. Vi har levd så nær naturen man kan komme. Så kommer man til en by og en liten butikk og blir lykkelig som et barn.

– Tenk hva sivilisasjonen gjør med en, sier Andi, og tygger frenetisk på en strimle av sin 200 grams store sjokolade. Sivilisasjonen gir og sivilisasjonen tar.

Sanni Kegel, som jobbar på campen, forteller at norske myndigheter i 2014 gjorde undersøkelser av høgfluoriserte kjemikalier på flere plasser i landet fra nettopp Femunden, til tross for at det ikke finnes noen konkrete utslippskilder – viser seg å ha sjokkerende høye nivåer.

– Etter det har det blitt helt stille, sier hun.

Vi padler videre i nederste del av Femunden og tar våre vannprøver. Andrea, vår marinbiolog, legger i sitt egenkonstruerte forskningsutstyr: To kasser i metall med to flytesøyler og en lang svans som skal suge til seg vann, og et filter der alle partikler mindre enn 5 millimeter skal fanges opp fastna.

Etter kilometers padleinnsats er det dags å samle inn. Andrea viser oss hva som har havnet i svansene. Alger og søppel – og kanskje mikroplast.
– Finnes det noe mikroplast, gjemmer den seg blant de naturlige avlagringene, sier Andrea, når jeg kommer hjem, skal jeg lete mekanisk med fingrene.

Jeg tar en av prøveflaskene og fyller den med en liter tilsynelatende krystallklart vann. Når vi kommer til et postkontor skal vi sende prøvene til Anna Kärrman på Örebro universitet, hvor de skal analysere vannet.

Så glir vi inn på en strand der vi slår leir. Vi utfører våre daglige rutiner: Setter opp telt og vindbeskyttelse, samler ved, pinner og never, tenner ild og lager mat. Det begynner å blåse.

Månen rører seg over himmelen og signaliserer samme vær.

Vi er takknemlige over teltene våre fra nyere tid, i syntetiske lettvektsmaterialer. Regntette. Funksjonelle. Selv om en del av friluftsbransjen har begynt å fase ut de verre variantene av de høyfluoriserte emnene– er de ofte erstattet med andre, lignende løsninger som lite testet, så er det mulig at våre telt, som har noen år på samvittigheten, kan inneholde slike spor. Andi sitter ensom igjen i sin vindbeskyttelse av bomull impregnert med fotogen, når vi andre kryper till køys i våre telt. Jeg må bare sitte og se på alt dette vakre. Har vanskeligheter med å skulle legge villmarka bak meg.

Vi padler ned gjennom Trysilelva, blant fossestryk og rolig vann. Den lave vannstanden stilner det som oftest til for oss. Nå og da tar vi kanoene med rep, noen ganger på vogner langs trafikkerte asfaltveier og øde grusveier. En dag er det nesten 20 kilometer opp og ned langs skogkledde fjell, og ryggene verker og lungene skriker. Vi passerer ulike klimasoner, temperaturen stiger fra 8 til 28 grader, gran og bjørk blir mer og mer vanlig og snart også byer og samfunn flere. I Trysil diskuterer vi om vi kan fortsette å drikke vannet direkte fra elven som vi inntil da har gjort.

– Det er merkelig på et vis, at så fort man kommer til et samfunn, kjennes det som om man ikke vil drikke vannet lengre, sier Andrea.

«Nedenfor Forshaga, der Stora Enso lager kartong med ulike sorter plast, tar vi på nytt våre vannprøver. Vannet er brunaktig og grumsete. Vi har for lengst sluttet å drikke vannet direkte fra elven».

Hun går til bensinstasjonen og henter drikkevann fra krana. Fra elven, men nå via et vannverk.

Vi passerer igjen riksgrensen til Sverige. Vakre värmlandske skogshøyder brutalt avbrutt av skalperte åser. Elven er oftere stoppet av kraftverkenes anleggsdrift, demmet opp med sprengstein. Så kommer den fram igjen, Klarelven, tilsynelatende uberørt, i starten stri, senere bare stille slingrende i meandre. Flåtene begynner å dukke opp Sysslebäck. Barn og voksne som med elvens fart tar sig noen mil – av magasinet National Geographic ansett som ett av verdens femti heftigste eventyr. Hvor havner vårt eventyr på den listen?

Sent en kveld binder vi sammen kanoene til en katamaran igen, men uten seil. Vi vil ta oss langt for å slippe å løfte og bære. Vi vil nyte den stille ferden i skumringen og sommernatten. Vi fortsetter inn i mørket. Tåken ligger flyktig over elven. Jeg kryper inn i Andis dunsovepose og gjør ingenting. Kjenner meg som en patriark, som en kolonial ekspedisjonsleder fra gamle dager som padler seg fram i jungelmørket. Eller som en herremann fra en värmländsk herregård som fraktes fram i den nordiske sommarkvelden. Glir inn i søvnens landskap. Nikker til. Drømmer lett. Hører i det fjerne de andres padletak i elva.

Den mer eller mindre naturlige naturen varer i drøyt ti mil. Senere tar kraftstasjonene og indus- trisamfunnene over. Hagfors, Munkfors, Deje og Forshaga. Energi, jern og tømmer. Grunnboltene som har gjort Sverige rikt. Og vannet forurenset og med bunnsedimenter. For det er vel slik? Nedenfor Forshaga, der Stora Enso lager kartong med ulike sorter plast, tar vi på nytt våre vannprøver. Vannet er brunaktig og grumsete. Vi har for lengst sluttet å drikke vannet direkte fra elven.

Vänern nærmer seg. Vinden vender om til sør, øker til 10-11 meter i sekundet, umuliggjør all padling i åpne kanoer over den store sjøen. Vi blir skysset med bil og sluppet ned til sydsspissen på Värmlandsnes og neste morgen med kanoene fastsurret på dekk videre med vanlig båt ned til Läckö slott. Padler videre når vinden løyer ned mot Vänersborg og elven. I den nederste delen av Vänern vil Andrea ta mikroplastprøver. I havene våre har det blitt gjort mange undersøkelser av mikroplast, men når det gjelder svenske sjøer og vassdrag, har det fram til 2017 vært ganske stille.

NATURVENNLIG: Håndlagde båter i tre og et ønske om minst mulig negativ på- virkning i naturen vi ferdes i. Foto: Anna Ölnes

I Trollhetta oppleves sluseveggene brutale, der de strekker seg nesten ti meter rett opp fra oss. Fukt renner nedover langs algedekte sementvegger, vann spruter ut mellom slusedørene. De nedre slusedørene åpnes. Vi padler fram, tar våre vannprøver og fortsetter ned langs elven. Den vender seg fram, stille og rolig. Dette er Sveriges øknomisk sett kanskje viktigste vannvei.

Når elven deler seg i to, dukker den store kjemifabrikken Akzo Nobel opp på den sørlige siden av Gøta-elven. Den hviler ikke på en søndag. Det buldrer i rør og ventiler.

– Merkelig, man lurer på hvordan de har kontroll over noe sånt, sier Andi.

Et skilt forteller at det er sju kilometer fram til et vannvernsområde. Vannet kommer hit helt fra Kärringsjøen og Rogen. Fra starten av, en liten bekk i urørt villmark, nå Sveriges mest vannrike elv, med med gjennomsnittlig 565 kubikkmeter vann per sekund, en vannkvalitet som siden bunnoteringene på 70-talet er sterkt forbedret, men som myndighetene fremdeles klassifiseres som kraftig modifisert. Andrea samler sammen for en siste prøvetaking rett før Alelyckans vannverk ved Gøteborg. Inntil vannverket står en mann og fisker. Jeg spør om han stoler på om vannet er rent. Han ser spørrende ut, men sier til slutt ja. Jeg tar den siste prøvetakingsflasken og fyller med vann, råvannet til Göteborgs drikkevann. Vi glir fram gjennom gamlebyen og ut i Göteborgs havn. Den nedadgående solen får byen til å glitre. Vi legger kanoene inntil en brygge ved Göteborgsoperaen og går bort til en uteservering. Vi bestiller ikke kranvann. Med glass fylt med øl og cider skåler vi for vår ferd. Vi har fulgt elvens vann hele veien, fra kilde til hav.