Kjære Facebook på displayet der,
hvem er tøffest i verden her?
På toppen av pallen er det nå veldig trangt,
men jeg har gått nesten like langt.
Jeg var den første på tvers og på langs.
De andre prøvde, men hadde ikke sjans.
Det jeg gjorde var aldri blitt gjort.
Profilen min viser at det er veldig stort.
Dessuten, hvor mange følgere har du?
Jeg har et hundre og femtifem tusen to hundre og sju!
Higen etter ære, berømmelse og påfølgende rikdom er ikke noe nytt i explorer-kretser. Allerede de første polarforskerne var ærlige på det. På slutten av 1500-tallet gjorde gjorde engelskmannen Martin Frobischer gjentatte forsøk på å finne Nordvestpassasjen. Begrunnelsen: «It is the only thing in the world that is left yet undone whereby a notable mind might be made famous and fortunate.»
Rikdom og berømmelse – formelen på suksess, på 1500-tallet som i 2019. I mellomtida hadde vi Robert E. Peary, kreditert som førstemann til Nordpolen i 1909: «I shall not be satisfied…until my name is known from one end of the world to the other.» Berømmelse var målet. Oppdagelsesreiser var virkemiddelet.
Det er for sent å oppdage hvite flekker på verdenskartet. Dagens eventyrere oppdager i beste fall «noe inni meg selv», som det heter. Og ideelt sett skal denne oppdagelsen bidra til at andre også oppdager noe inni seg selv, sin egen Sørpol for eksempel.
Reglene var enklere i gamle dager. Enten nådde du polpunktet, eller du nådde det ikke. Bevares, det var fortsatt mulig å jukse. Hvem var nå egentlig førstemann på Nordpolen, for eksempel?
«Er du polfarer hvis du har gått på ski til Sørpolen? Er det ikke lenger nok å bestige høye fjell og gå lange turer på ski? Må du nå også ha den rette holdningen?»
I gamle dager, riktig gamle dager, var Arktis og Antarktis en arena for oppdagelse og kartlegging. Explorerne plantet flagg og annekterte land. Gradvis ble kartet over kloden tegnet. I 1990 gikk Erling Kagge og Børge Ousland til Nordpolen – som de første underlagt unsupported-reglementet. Det var ikke lov å hjelpe seg med annet enn medbrakt. Selv en liten flatbiff fra isbjørnen de skjøt ville være å jukse. Det var blitt regler for ”godkjent” ekspedisjon.
To år senere gjorde Erling Kagge det samme til Sørpolen. Polområdene var blitt en idrettsarena. Det var ikke lenger nok å gå hit eller dit, på langs eller tvers. Du måtte også gjøre det på den rette måten. Å jasså? Du brukte vindseil? Dét er juks ja - beklager, men du er disket. Inntil videre er det visstnok valgfritt antrekk.
Sindre Bø innfører også et annet element. «Du blir ikke automatisk fjellklatrer av å karre deg opp på et fjell», skriver han. Nei vel. Når blir man fjellklatrer da? Er du polfarer hvis du har gått på ski til Sørpolen? Er det ikke lenger nok å bestige høye fjell og gå lange turer på ski? Må du nå også ha den rette holdningen?
Alle kan ikke være universitetslektorer med tilsvarende refleksjonsnivå og formuleringsevne. Det må være lov å være 25 år og «leite etter gode vibber jorda rundt», som det står på hjemmesida til Moa Hundseid. Men likevel, det er viktig å ha noen standarder. Det er helt greit at noen, røsker tak i oss og stiller spørsmål ved hva vi egentlig driver med. Sindre er ikke alene om å ha stusset over mye av profileringen til «Årets Eventyrer» i fjor.
Når markedsverdi (les: likes og delinger) blir styringsverktøyet, er det lett å fristes til å fargelegge virkeligheten for å blåse opp bragden. Overdrive der hvor det passer, og underkommunisere når det er høvelig. Jeg sitter selv i glasshus. Sindre Bø tråkker på noen tær. Det er bra. Synspunktene hans er verdt å lytte til.
LES OGSÅ: Slik husker de Norge på langs
Til slutt: Vi leter i fotsporene til Roald Amundsen etter inspirasjon. Men Amundsen hadde knapt vært noe forbilde i dag hvis han hadde gjort det samme - fulgt i andres fotspor. Paradoksalt nok, noe av det viktigste Amundsens spor gjennom isødet kan lære oss, er verdien av ikke å følge i andres fotspor. Av å være nysgjerrig – og tørre, og våge å stake ut sin egen kurs der hvor ingen har gått før deg.
Roald Amundsen selv må jo le seg skakk hvor han enn måtte befinne seg. Selv seilte han ut fra Kristiania med alt laget trengte for flere år framover. Mens vi lander og letter og følger stikkede løyper med GPS-er og satellttelefoner og værmeldinger og Gud vet hva – og snakker om «first unsupported»…
LES OGSÅ: Essay - Ode til de tause heltene
