Rekordkvinnen

«Det har vært tøft de siste dagene. Hardere, saktere, høyere, kaldere og hvitere.» skriver Johanna på bloggen sin. 

Med 57 kilometer igjen til mål ser Johanna likevel enden, og mulighet til å slå verdensrekorden for kvinner – om hun kommer i mål før 25. desember.

På julaften 2016, etter drøye 38 dager, 23 timer og fem minutter på tur fra Hercules Inlet, får kjæresten den første beskjeden om at Johanna er framme på Sydpolen. 

Vel tilbake har hun flere rekorder med seg i pulken. Ikke bare ble hun raskeste svenske, og raskeste kvinne i verden til å gå til Sydpolen uten support. Da hun tok turen tilbake med kite ble hun første svenske som har tatt turen frem og tilbake til Sydpolen fra kysten. Med totalt 56 dager på den 2270 kilometer lange turen er dette også den raskete turen i polarhistorien.

– Det å ta de rekordene var jo litt bonus. En kul bonus, forteller Johanna. – Det var kjempegøy at det gikk så bra, selv om det kanskje ikke var hovedfokuset. Jeg hadde med mat for femti dager, og hadde ikke trodd det skulle gå så fort. Men det var gøy å presse meg litt, og jeg er glad for at jeg klarte det.

Vi prater med en sprudlende Johanna dagen etter at hun har ankommet Tromsø, etter fire måneder på reisefot. Hun har vært hjemme hos familien i Sverige, en tur i Alpene på ski, og så en svipptur til Finse for å fortelle om turen. Nå er det ny leilighet, esker overalt, og i morgen er det rett på jobb. Nattevakt som sjukepleier.
– Det blir litt overgang, ler hun, men hun gleder seg til hverdagen også.

Les også: Levde pelsjegerdrømmen

Det å være sjukepleier er bra synes hun, og litt av målet med ekspedisjonen har vært å sette fokus på dette yrket, og gjøre en forskjell for andre sjukepleiere. 
– Det skrives så mye negativt i media, kanskje spesielt i Sverige, om dårlig lønn og arbeidsforhold. Men det trengs flere sjukepleiere, og jeg vil være med å løfte frem det fine med å være sjukepleier. Eller sjuksköterska, som det så fint heter på svensk.
– Som blant annet mulighet til å være lenge på tur?
Johanna ler, og nikker seg enig i det.
– Ja, man slipper den vanlige åtte til fire-jobben, og for min del fikk jeg mulighet til å være lenge borte om gangen.

Det er flere sjukepleiere som kan skrive under på det. Cecilie Skog er utdannet sjukepleier, likeså Solvor Småkasin – som startet opp Medical Aid Mountaineering­.
– Det at det er så mange sjukepleiere som drar på ekspedisjoner har vel kanskje noe med at det er en fordel at man har litt peiling på helse, og vet hvordan man kan fikse seg selv om det trengs, mener den ferske Sydpolfareren.

Johanna har hatt målet i sikte en god stund, helt siden hun jobbet på Finse et års tid i 2010. Det var her drømmen om Sydpolen startet. Det var også der Amundsen, Nansen og Shackleton trente før sine polarekspedisjoner. I Sverige har man ikke liknende historier. Den mest kjente er vel kanskje Andrée og hans forsøk på å nå Nordpolen med luftballongen i 1897. 33 år senere ble de funnet. På Svalbard. Det gikk bedre med den moderne polfareren Ola Skinnarmo som var tidenes yngste som nådde Sydpolen i 1998. Det finnes flere svensker også, men ikke mange. Og bare to av dem er kvinner. 

– Da jeg kom til Finse, et sted med så mye historie, møtte jeg mange personer og ekspedisjoner som skulle eller hadde vært på Sydpolen. Det inspirerte meg, og det at ikke så mange besøker Antarktis lokket også. Under året på Finse begynte drømmen å bli mer klar og tydelig. Det var et stort prosjekt, og det tok noen år før jeg bestemte meg. Jeg tenkte det var lurt å ha litt mer erfaring, så i 2014 fikk jeg med meg søsteren min til å kite over Grønland. Etter dette var jeg veldig klar på at jeg ville gjøre noe liknende igjen.

Det er noe med å komme til et kontinent der det nesten ikke er noen mennesker.

Sydpolen-turen ble viktig, og hun prioriterte turen foran alt annet.  
– Jeg la ned mye tid på å lese meg opp, jeg leste om andres turer og blogger, og tok kontakt med andre polfarere. Det er mange små biter foran an slik tur, fra hvordan velge pulk og mat, til å besøke sponsorer, lage hjemmeside og snakke med media. 80 prosent av turen har kanskje vært forberedelser. Men det var bra mentaltrening, å legge ned så mye tid på det. Da jeg sto der klar til å gå, begynte det morsomme med turen. Jeg fikk også testet utstyr på en tur til Svalbard, og forsøkte å gjøre liknende turer. Da jeg var på Finnmarsksvidda alene, ble jeg sikker på at jeg er trygg på å telte alene.

LES OGSÅ: UTEs test av fjellbukser

De grundige forberedelsene er noe av grunnen til at hun fikk den gjeve Shackleton-prisen under ekspedisjonsfestivalen på Finse for en snau måned siden. Shackleton Award deles ut til minne om Sir Ernest Shackleton, der formålet er å hedre fremragende ekspedisjoner og inspirere til nye turer til ukjente territorier. Johanna overbeviste juryen.

«Vi har ikke valgt vår vinner i år først og fremst på grunn av rekorder. Denne ekspedisjonen handlet om svært gode forberedelser og ferdigheter. Den er også preget av en grunnleggende positiv og entusiastisk ånd og engasjement om å oppfylle drømmer. Ekspedisjonen og vinneren skal være en rollemodell for andre håpefulle oppdagelsesreisende. Så, dette var et ekte polareventyr i Shackletons ånd.» 

– Det var helt uventet, forteller Johanna. Jeg hadde notert at det var en pris som skulle deles ut under ekspedisjonsfestivalen, men da de leste opp nomineringen var det veldig kult.

Det var ikke selvsagt fra start at hun skulle gå turen til Sydpolen alene. Hun lurte på hvem hun skulle gjøre det sammen med, men da det ikke dukket opp en selvsagt turkompis, begynte hun å tenke at hun ville prøve alene.
– Jeg var nysgjerrig på om jeg klarte det, og det lokket at det bare var opp til meg å gjennomføre. I en stor gruppe er det flere faktorer som kan føre til problemer. Og det fungerte veldig fint synes jeg, det var herlig å ha så mye tid til å tenke. Ingenting som forstyrrer, og det er tross alt ikke så lang tid av livet.  

De to siste breddegradene inn til polen var tøffe. Det ble kaldere, dårligere friksjon, tyngre pulker, og Johanna trodde hun skulle greie lengre distanser på slutten. Ikke hadde hun trodde hun skulle kjenne så mye til høyden heller. Etter en hviledag på dag ti, hadde hun gått over tre mil hver dag i over en måned. Da hun nærmet seg slutten var hun sliten.
– Jeg ville også nyte å være ute så lenge som mulig. Da jeg begynte å gå var det kult å se hvor langt jeg kunne gå og hvor kjapp jeg kunne være om morgenen. Det tenkte jeg mye på mot slutten, at jeg hadde hastet avgårde. Men jeg hadde satt et mål om at jeg ville komme inn til julaften, for å prøve å ta den kvinnelige rekorden. Dermed var det tøft på slutten, de ti siste dagene. Men jeg tenkte aldri på å gi opp, om det hadde kommet et fly og tilbudt meg plass hadde jeg selvsagt fortsatt. Noen dager var tyngre, og da tenkte jeg mest på å holde meg gående, få i meg mat og lignende. Andre dager hadde jeg overskudd, og tankene vandret. Jeg tenkte på de jeg er glad i, og hva jeg har lyst til å gjøre fremover.

Les også: UTEs test av vintersoveposer 

– Hva var det første du gjorde da du kom frem til Sydpolen?

Det var en kokk der, og han lurte på hva jeg ville ha til mat, han kunne lage hva som helst. Det var helt fantastisk! Og det å komme inn i et varmt telt, drikke champagne, spise ferske grønsaker, og treffe litt folk. Etter fem dager på Sydpolen var det på tide å snu nesa tilbake igjen. Johanna hadde ikke hastverk, hun hadde brukt kortere tid enn planlagt inn til Sydpolen, og kunne ta det rolig ut igjen, I tillegg hadde hun fått en frostskade på beinet, og lot det bli bedre før hun kitet ut.

­– Det var et krafttak å ta meg ut på det kalde kontinentet igjen. Men da jeg forlot Sydpolen kjentes det rett. Og så var det en helt annen reise tilbake. Jeg trengte ikke kikke på klokken, kunne kite når det var bra vind, og hadde mer tid i teltet. Nå kunne jeg ta det rolig, ha lange frokoster, og sitte i sola og vente på vinden.
Etter 18 dager til var hun tilbake ved startpunktet, Hercules Inlet ved Antarktis kyst.

Sydpolstrategien til Johanna:

1. Trene alene på de hvite viddene i Finnmark i februar 2016. 

2. Langtur på Svalbard sammen med en kompis i april 2016. 

3. Dra til Punta Arenas i den chilenske sommeren 24. oktober 2016. Ta fly til Antarktis når det er fint vær.

4. Hoppe inn i et mindre fly som drar til startpunktet Hercules Inlet. Sette på skiene ved kysten 15. november 2016 og begynne turen alene mot Sydpolen. Håpe på å være framme til jul.

5. Plukke opp depoter med kiter, skisegl og mer kitevennlige ski ved polen. Snu og sette full fart tilbake mot Hercules Inlet igjen. Følge med vinden tilbake.  

Nå kan hun sette «check» på alle punktene.
– Det kjennes helt fantastisk, alt har gått over all forventning, det har knapt rukket å synke inn enda, forteller Johanna. – Når jeg tenker tilbake er det bare fine tanker. Det har vært en heftig opplevelse, med mye jobb på forhånd, men det å komme ned Antarktis og gjennomføre turen, det var veldig deilig! 

LES OGSÅ: Slik tenner du bål

«Hennes største styrke er lysten til å være ute, og til å slite seg ut», skrev juryen da hun ble kåret til årets eventyrer sammen med søsteren i Sverige i 2014. Den styrken tar henne langt. Hun vil inspirere andre jenter til å dra på tur, men vil likevel ikke at jenter skal særbehandles som eventyrere.

– Jeg synes ikke det spiller noen rolle at man er jente eller gutt, det sitter mer i hodet enn ren muskelstyrke. Og det spiller da virkelig ingen rolle. Jeg kan selv bli mer inspirert av andre jenter enn andre gutter, og da tenker jeg at det hadde vært gøy å inspirere andre. Jeg tror jenter lettere identifiserer seg med andre jenter. 

Nye mål har god tid til å formes på lange dagsmarsjer på vei til Sydpolen. Men nå vil Johanna nyte Tromsølivet en stund fremover, uten et stort fokus. Her er det toppturer og klatring hun brenner mest for. Men en ting er sikkert, det blir flere langturer.

– Turen til Sydpolen ga mersmak, ikke avsmak, så det blir helt sikkert ikke den siste langturen. Det finnes mye å ta av. Det lureste da er å sette en dato, og begynne å jobbe mot det. Det kommer alltid en belønning på slutten, i form av en tur.