Fjellgeita Odd

– Vil dere ha tøfler? Jeg skal hente tøfler til dere.


Odd Eliassen (65) og kona Rotraut tar imot oss i eneboligen i Asker. Mellom dem står hunden Truls, som de har på pensjon mens datteren bor i Paris.

Vi er her for å intervjue en mann som har vært mye på tur – en som har vært så mye ute at hvis magasinet UTE var et nytt rike, og skulle hatt en konge, ville vi ha spurt ham først.
Men han ville helt sikkert ha sagt nei.


Hvis du ringer turkameratene, er det ett ord som dukker opp først i hver samtale: Beskjedenhet.

Odd står på hodet i et skap for å finne tøfler. Han
 setter andres ve og vel først, liker ikke skryt og skyr oppmerksomhet. Det sies om Odd at han har holdt ett foredrag i sitt liv – på morens aldershjem.

Den historien stemmer ikke helt: Han har holdt ett på menighetshuset på Blakstad også.

Les også

Anmeldelse av boka Den siste eventyrer

Stein P. Aasheim har skrevet biografi om turkameraten Odd Eliassen.

– Jeg var 5-6 år gammel og Skiforeningen lokket med gratis kakao og boller til de første som kom fram til Kikut. Det var sånn det begynte. Odd er fra Sagene i Oslo
og er født i 1944.

Odd og faren stod opp tidlig. Det
 gjaldt å rekke den første trikken for å vinne premien Skiforeningen lokket med for å dra folk ut i Marka.


– På den tida lå det snø nede i Oslo, så vi gikk på ski fra Sagene til Majorstua og var med første trikk.


Over Bjørnsjøen pleide Odd å henge i tau bak faren.


– Jeg husker vi vant den premien på Kikut flere ganger.

Først ute har han vært mange ganger etter det. Førstebestigning av Trollveggen. Første nordmann på Everest.
Stå opp tidlig gjør han fortsatt. Han pleier å stå opp mellom fire og halv fem, og det første han gjør når han står opp er å sjekke værmeldingen på Yr for tolv steder han har vært, steder han har bodd, steder han drømmer om, steder familien har tilknytning til. Svalbard, Atlas-fjellene, Paris, Kilimanjaro, Sydpolpunktet, Eidsbugarden.

En kamerat forteller at de en gang vurderte å gi Odd opptak av det siste halvårets Dagsrevy-værmeldinger i bursdagsgave.

«Nå må dere komme dere ned slik at vi kan komme oss vekk fra dette jævla fjellet, sier Næss. Nei, nå må du komme deg opp, svarer Odd Eliassen.»

Da Odd var 12, syklet han og en kamerat fra Rjukan til Kristiansand.


– Jeg lånte sykkelen til broren min. Den hadde ett gir, stålramme og ballongdekk. Den var litt stor, så jeg husker at jeg sto og trådde mesteparten av veien.

På en stopp i Telemark traff de noen turfolk som anbefalte DNT-medlemskap. Odd fulgte rådet og leste årboka. Den vekket oppdagelseslysten, og Odd gransket kartet over hyttenettverket. En av de nærmeste hyttene var Vikerkoia på Vikerfjell.

– Jeg dro opp dit aleine på 1. juledag. Jeg tok buss til Hønefoss og gikk fra bygda.
Det ble mørkt før han kom fram, og først fant han ikke hytta.

– Jeg trodde jeg skulle fryse i hjel. Jeg glemmer aldri den kvelden der. Da jeg fant hytta var hele inngangen snødd igjen. Jeg hadde ikke med spade, og det sto ingen der, så jeg gravde fram døra med skiene og hendene. Jeg husker jeg grein mens jeg holdt på. Jeg ble litt redd, men jeg tørte ikke reise hjem heller.

En fremmed kar som kom innom hytta noen dager seinere, ringte etter besøket på eget initiativ hjem til foreldrene til Odd og sa at alt sto bra til. Odd ble til over nyttår. 
Sommeren etter syklet han og kameraten fra Oslo til Stavanger, tok båt til Bergen, tog til Haugastøl og syklet hjem.

–Jeg likte ikke annet enn fiskeboller, så vi spiste mye av det.


– Hva sa faren din når dere dro på sånne turer?


– «Det går sikkert bra.»

Hadde det ikke vært for tre tilfeldige møter på 1960-tallet, kan det godt hende at historien om Odd Eliassen hadde fortsatt til fots, på ski og sykkel gjennom mark og fjell. De tre møtene førte ham og historien inn i brattere lende.

Da han var 15 og gikk på realskolen, fikk kameraten Helge Baardseth en ny svoger giftet inn i familien: Bjørn Halvorsen. Han er 20 år eldre og tok med Odd og Helge på hundekjøring, vinterturer i Jotunheimen – og til Kolsås.

– Bjørn er en fantastisk kar – han er 85 og fortsatt aktiv, sier Odd.
På Kolsås var miljøet ganske lite – et titalls klatrere. I 1964 dukket det opp en østerriksk kvinne på Gårdsplassen. Hun het Rotraut, og var i Norge for å jobbe som tanntekniker.

Odd og Rotraut ble snart et taulag.


– Når ingen andre ville være med, så sa jeg ja, sier Rotraut.


De giftet seg i 1966.


En tredje person dukket opp på Kolsås på denne 
tida. Leif Norman Petterson var opprinnelig fra Røa, men jobbet som professor i Vancouver. Han kom fra Canada til Norge i ’64 med nytt utstyr og store planer.

Våren 1965 kom Petterson tilbake til Kolsås. Han hadde planer om å klatre Trollveggen – men resten 
av laget hadde blitt forhindret. Odd, Jon Teigland og Ole Daniel Enersen ble raskt rekruttert. De hadde selv kikket på Trollveggen da de året før gikk en ny rute på Romsdalshorn. Utstyrt med eikekiler som faren til Odd hadde laget og bonger, et sikringsmiddel Petterson hadde med seg fra USA, ga de seg i kast. De delte seg i to lag, et som ledet videre og et som heiset opp forsyningene.

– Vi hadde en voldsom pågåenhet. Vi hadde ikke fått oss noen alvorlige nevestyvere ennå, vi tenkte at alt går bra, sier Odd.

Ifølge Teigland hadde de valgspråket «jo gærnere, jo bedre».

Samtidig med nordmennene var det et engelsk lag i veggen på en annen rute, den som i dag er kjent som Rimmondruta. Mens vi prater, henter Rotraut en utklippsbok med avisoppslag fra sommerukene klat- ringen pågikk. Det var, selv etter dagens målestokk, et voldsomt medieoppstyr, og nordmennene kom opp først. Selv oppfattet det norske laget ikke klatringen som noe kappløp – mer et samarbeid.

– Engelskmennene hadde ingen som kunne kjøre dem opp til eieren ved Fiva gård da de var ferdige, forteller Rotraut.


– Så vi hentet dem selv, jeg husker det var ni stykker i min Folkevogn Boble.

Året etter var Odd med i det første norske laget opp Rimmond-ruta.

«Han har vært et sted mellom 65 og 70 ganger på toppen av Afrikas høyeste fjell. Da de bygde topp- hytta, bodde Odd syv måneder på 4700 meter, og gikk gjerne opp og tok seg en times kveldsskitur på toppen.»

Bedriftene i Trollveggen vekket internasjonal oppmerksomhet. I ’71 ble Teigland og Odd invitert med på en internasjonal Everest-ekspedisjon som ble rammet av en tragedie.


– Jeg var med da vi måtte etterlate den indiske klatreren Harsch Baguhna for døden. Han var ikke blank, han hadde vært første inder på Everest i ’67 og hadde mer erfaring enn oss andre. 
På 71-ekspedisjonen blåste vottene til Baguhna av da han befant seg mellom leir 2 og 3.


– Han forfrøs hendene og klarte ikke å åpne karabineren på det av de faste tauet han var klippet inn på. Det var et vanvittig uvær. Vi klarte å komme oss opp til ham, han var bevisst da vi kom opp, jeg husker at han snakket til meg, usammenhengende. Han var bevisstløs da vi måtte gå for å berge oss selv. Han omkom 18. april, han hadde to tvillinger hjemme, sier Eliassen.


De fikk seinere båret ned liket til kanten av isfallet. Da de kom ned til base camp etter to uker oppe på ruta ble de møtt av snøballer og gruskasting fra en av de andre deltagerne – ei sveitsisk kvinne som hadde ambisjoner om å bli første kvinne på Everest. Nå var hun sur fordi planene måtte revurderes, fordi hennes sjanse til å nå toppen hadde minsket.

– Etter det sa jeg: ‘Aldri mer’. 

14 år etter at Harsch døde, på dagen, var Odd på Everest igjen, på en tur organisert av Arne Næss Jr. Våren 1985 var det fremdeles slik at det bare var en ekspedisjon per rute per sesong, som måtte legge opp alt av faste tau og stiger selv gjennom isfallet ovenfor Base Camp.

– Der var jævlig guffent. Der stopper du ikke for å pisse eller for å se deg om. Du går så fort hjertet kan slå, sier Eliassen.
 Den 20. april, natta før toppstøtet, delte Eliassen og Bjørn Myrer Lund en valium og en halv sovepille i teltet.

–Alle er bekymret på 8000 meter, sa Myrer Lund, som er anestesisykepleier, før han delte opp pillene.


– Vi sov så godt altså, jeg sov som et barn, sier Odd.

De hadde ikke målere på oksygentankene, og under toppstøtet opp gikk Eliassen hele tiden og regnet på hvor mye de hadde igjen. 21. april, de stopper nedenfor Hillary Step. Odd er overbevist om at de kommer til å gå tomme på returen.


– Helvete heller, vi snur ikke ennå, sier Myrer Lund, og begynner å lede opp.

Om morgenen den 21.april 1985 blir de de første fra Skandinavia til å nå toppen.
Etter å ha nådd toppen kaller de opp Næss på radio.

– Nå må dere komme dere ned slik at vi kan komme oss vekk fra dette jævla fjellet, sier Næss.

– Nei, nå må du komme deg opp, svarer Odd Eliassen.

Underveis i dette intervjuet har fotografen rigget opp blitz og kamera rett utenfor huset. Når Odd tar på seg jakka, er hunden Truls kjapt på føttene. Truls tror de skal bli tur – ikke uten grunn. Everest er ikke den største turen Odd har vært på.

– Du er så forferdelig bekymret for å ikke komme ned, sier Odd.

En av turene som henger høyest er turen over Grønland i 1988, hundre år etter Nansen, i samme utstyr. Med på turen var Stein P. Aasheim, Jo Toftdahl og Nils U. Hagen.


– Den turen setter jeg veldig høyt. Jeg liker å ha med meg alt selv, å være uavhengig av andre og utvendig hjelp, sier Odd.
Toftdahl forteller på telefon at Odd har for vane å ville komme tidlig av gårde om morgenene.


– Mens vi pakker sammen våre saker, er Odd ferdig og sier:

Jeg stikker i forveien, sier Toftdahl, og forteller om en gang de snekret på en DNT-hytte og Odd vekket arbeidslaget klokka tre på natta med beskjeden: «Det er snart lyst ute».


– Jeg er bare lysten på å komme i gang, sier Odd.


– Det å lange ut og dekke store distanser har alltid fascinert meg. Jeg liker å være underveis, å tøye grensene. Jeg liker å klare meg på lite over lang tid.
I ’89 gikk Odd over Grønland igjen sammen med Toftdahl og Aasheim. Da de var nesten framme, ble de stoppet av en flomstor elv fem kilometer fra kysten.

– Det var en veldig klemme. Vi hadde kastet resten av maten for å gå lett, og radioen hadde vi mistet.
Det var en sjelden hetebølge, og det ble stadig bløtere rundt dem.


– Vi gikk i issørpe helt opp til rumpa. Vannet steg like fort som vi gikk.
 Først etter et døgn kom de fram til en kolle der
snøen fortsatt var hvit. De valgte å gå i sine egne spor tilbake til en ubemannet, amerikansk radarstasjon de hadde passert 16 mil før kysten. I en bresprekk ved en gammel leir fant Odd en brødrest de hadde kastet. Brødstumpen delte de nøyaktig i tre. 

– Vi visste ikke hvordan radioen på radarstasjonen fungerte, men vi fikk liv i den. Stein hadde betennelse i foten og havna rett på sykehus da vi kom hjem.

Odd har også gått på ski gjennom Iran, i Nepal, 
i Tibet, gjennom indisk Himalaya, i Mongolia, i Afghanistan, over Island, gjennom Atlas-fjellene, nesten overalt der det er fjell. I fjor ble det 330 mil på ski.

– Det er litt mye, det pleier å være mellom 250 og 300. En gang fikk han og kameraten Erik Boehlke det for seg å gå på 20 mil på en dag rundt Oslo. De tok toget til Ski, gikk gjennom Sørmarka. Og Østmarka. Ved Movatn ga Boelhke seg på grunn av ryggen.


– Hodelykta svikta, og da jeg var på Solli ble det bælende mørkt. For å få 20 mil hadde vi planlagt å avslutte turen i Kjekstadmarka. Men jeg gikk feil i mørket, og kom ut på Drammensveien ved Lier ved halv to tida på natta. Derfra gikk jeg i brøytekanten. Jeg husker bilene tuta da de kjørte forbi.
Turen ble nitten mil.


– Den turen var jævlig fin. Det var et enormt 
nordlys da jeg gikk over Storflåtan. Jeg har bodd ti år i Finnmark, men aldri sett makan.


– Liker du best å gå aleine?


– Ja. Jeg ser mye mer aleine.

– Hva tenker du på når du går på ski?


– Jeg planlegger jobben. Jeg løser mange byggesaker ute i sporet.

Etter realskolen begynte Odd på yrkesskolen og ble tømrer.


– Jeg var lei skola, likte å være ute, og fatter’n mente at det burde være en jobb for meg. Jeg har aldri angret. Han er ifølge Jo Toftdahl, som også er tømremester, ’fæl til å jobbe’. Boelhke har hatt Odd som snekker på hytta si, og har vært med som hjelpemann. Han forteller at hvis han tok seg en liten pause, kom det fra Odd rundt hjørnet: ’Jeg hører ikke hammer’n gå!’.
– Jeg liker å jobbe, å lage noe med henda, å se arbeidet en har lagt bak seg.

Etter yrkesskolen sa han opp jobben hver gang han dro på tur – noe han gjorde ofte. I 1968 skulle han og Rotraut kjøre til Sør-Afrika, og kom gjennom Sahara og så langt som til Nigeria, der turen stoppet på grunn av Biafra-krigen. I ’72 kjørte han og Boelhke folkevognbuss fra Norge til Afghanistan for å gå på ski.

I ’74 startet Eliassen eget firma som tømrermester. Han hadde tatt mange oppdrag for DNT på hyttene deres, og en annonse fra NORAD i Aftenposten fanget interessen: De søkte etter en snekker som kunne jobbe i høyden.
Odd og Rotraut, som da hadde to små døtre, flyttet til foten av Kilimanjaro i 1975. Det ble starten på et tre år langt der eventyr, der Odd var ansvarlig for å bygge alle hyttene på fjellet.


– Det ble mange netter i telt de årene, sier Odd.
Han har vært et sted mellom 65 og 70 ganger
på toppen av Afrikas høyeste fjell. Da de bygde topphytta, bodde Odd syv måneder på 4700 meter, og gikk gjerne opp og tok seg en times kveldsskitur på toppen.


– Det har minket enormt på snøen. Det er betydeligere mildere oppe i høyden i våre dager. Den gangen kunne man gå på ski rundt hele krateret.

«Det var enklere å sitte hjemme før, når man ikke visste noe. Det er verre nå, med satelittelefon. Nå forventer man å vite hele tiden.»

– Jeg har dårlig samvittighet for at jeg har vært så mye borte fra familien, sier Odd.


I 1994 var han med på en Ivar Tollefsen-organisert ekspedisjon til Dronning Maud Land.

– Hver morgen når vi våknet i teltet, pleide vi å fortelle hverandre hva vi hadde drømt.
En natt drømte Odd at moren døde. Da de kom fram til en russisk base og fikk ringt hjem, visste det seg at moren, som hadde vært sjuk lenge, hadde dødd. En 
av teltkameratene hadde ført dagbok og gikk tilbake og sjekket: Dødsfallet og drømmen hadde skjedd samme natt. 
Odd var borte fra begravelsen. Han har vært borte fra dåp og konfirmasjoner.


– Jeg har aldri satt ned foten. Jeg har sett hvor glede han har av turene, sier Rotraut, som selv gjennomførte det hun kaller «min Everest» da hun startet på legestudiet i en alder av 47. Hun ble ferdig som 54-åring, og har blant annet jobbet i Finnmark og på Grønland.


– Det var enklere å sitte hjemme før, når man ikke visste noe. Det er verre nå, med satelittelefon. Nå forventer man å vite hele tiden, sier hun.


Det har gått bra med Odd, men det har hendt han har fryktet for livet. I 1987 var han på skitur gjennom Tibet sammen med Myrer Lund, og ble høydesyk på 4400 meter. Han fikk lammelser i ansiktet og fikk såkalt Chaines-Stokes-pust – en slags hyperventilering.

– Jeg ante ikke hva som skjedde og fikk angst. Jeg husker jeg tenkte: Nå dauer jeg! 
I Tibet er det vanlig med ’sky burial’: Liket kappes og legges ut til gribbene.
 Jeg sa til Bjørn: Ta meg med hjem! Ikke gi meg til fuglene!
 Det gikk bra den gangen, òg.

Les også

Odd Eliassen: – Islandske turistforeningshytter ville neppe blitt godkjent i Norge

DNT er en av Norges største folkebevegelser. Nå bruker de dugnadskreftene på å reise bygg i en stil ingen før har sett i norsk natur. Hvorfor?

Han har også kommet opp på flertallet av toppene han har prøvd på, men bryr seg ikke om The Seven Summits. Han har fem av toppene og var på Elbrus allerede i 1968.

Han mangler Mount Vinson.


– Jeg skulle svært gjerne vært der oppe. Men den toppen der er ikke verdt en halv million.
 Aconcagua har han prøvd seg på to ganger. Første gang i 1994 var under «5 fjell»-turen med Arne Næss Jr., Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang og flere. På grunn av det stramme tidsskjemaet prøvde de seg på en vinterbestigning. Da måtte de snu på 6600 meter på grunn av været.


– Ikke noe vanlig uvær, det var skikkelig dårlig vær. Det falt flere meter snø under oss det døgnet vi holdt på der oppe.
 I 2006 prøvde han seg på nytt sammen med Toftdahl.

– Vi fikk mageproblemer og gikk og spant i grusen. Det var noen feite amerikanere i dunbukser på ruta samtidig. Jeg husker hvordan de vagga forbi oss...
Vi var dårlige, og satt bak de samme steinene som
jeg hadde snudd ved en gang før. Jeg husket dem godt, i 1994 hadde jeg varmet føttene til Ulvang på magen bak de steinene. Jeg og Jo snudde, og følte oss ynkelige, bunnløst deprimerte.


– Vi hadde bare lyst til å dra vekk fra det jævla fjellet. Vi skulle selvfølgelig bare ha gått ned, blitt friske og gått opp igjen.

Arbeidsmoral. Utholdenhet. Omsorg. Beskjedenhet.

Det er ordene vennene bruker. Odd selv liker ikke store ord, og liker ikke å snakke til forsamlinger.


– Jeg får aldri sagt det jeg vil si, sier Odd, som stammer litt.

Det er turgleden som driver ham, ikke ære og berømmelse. Han følger bloggene til den nye generasjonen eventyrere med glede, men kunne aldri tenkt seg å ha en selv.

– Jeg synes det ville vært litt rart at hvem som helst kunne lese det. 
Nye turer blir det stadig vekk. For to år siden klatret han, Aasheim og Høibakk Trollryggen, en rute Odd og Rotraut også gikk i 1970. Om somrene er det clogging på Kolsås og på Vardåsen, om vinteren er det skiturer flere ganger i uka med Truls, rett etter at han har sjekket Yr om morgenen. Gjerne lange turer, for eksempel fra Gjøvik til Oslo, «11 til 13 mil, avhengig av hvor du går».

Gjennom hele året blir det også utallige døgn på hytta på Eidsbugarden.

Les også

Eventyrere på bokturné

Ikke mange fjellklatrere, tømrere, skigåere og Trollveggen-bestigere har en like imponerende historie som Odd Eliassen (79). Nå har endelig boka om den litt beskjedne eventyreren kommet.

Langturer blir det fortsatt. Når du får dette bladet i hånden er Odd på tur i indisk Himalaya.

Han skal 
til Zanskar, et gammelt buddhistisk kongedømme med rundt 13.000 innbyggere som ligger isolert 
åtte måneder i året.

For å komme dit må du gå fem dagsmarsjer, 15 mil, på en frossen elv opp et trangt juv.

Det er en av Odds drømmeturer, en han har gjort fire ganger før og han kjenner sønnen til den gamle kongen godt.

I kveld blir det bare en kort tur.

Idet vi drar fra Asker, tar Odd på seg jakka.

Truls ser opp og logrer.

Nå er det ikke falsk alarm.


Nå er det hans tur.