Da jeg krøp ut av soveposen sammen med sola i dag var det vakrere enn noensinne.
Knallblå himmel etter 4 dager med snøvær.
I dag er det stille i basecamp. Ingen aktivitet i fjellet i respekt for de som døde.
I dagene framover vil de såkalte Icefalldoctors legge ferdig en ny og sikrere rute gjennom brefallet. I vanskelige partier legges det ut aluminiumstiger.
LES OGSÅ: Norsk ekspedisjon til Everest
På en dag som dette er det tid for å reflektere rundt det vi holder på med, og særlig den risiko vi utsetter andre for. Men først en takk til Petter Oppegård (trofast Hvitserk-gjest og tidligere styremedlem) og Jangbu Sherpa (Hvitserks lokale samarbeidspartner) for den innsamlingsaksjonen de satte igang for å hjelpe de etterlatte og arbeidet med å bedre sherpaenes vilkår.
Refleksjon:
1. Ingen av oss 6 ville klart å komme til topps på Everest uten sherpaenes hjelp.
2.Ingen sherpa ville tilbrakt tid i denne høyden hvis det ikke var for muligheten til jobb og god inntekt.
Det betyr at vi må ta ansvar for deres sikkerhet på lik linje med vår egen.
Sherpaene tåler genetisk høyde bedre enn oss. De trives til fjells.
De har det sosialt godt seg imellom på tur. De er driftige, glade og omsorgsfulle.
En sherpa som har vært på Everest respekteres meget høyt i Nepal.
Likevel mener jeg sherpaenes innsats bør sees i en større sammenheng for å kunne forsvares.
Nepal er Asias nest fattigste land. Hvis man tror at inntekter i fremmed valuta kan omsettes i økt velferd, bedre helse og utdanning, bør man se på hva Nepal har som andre vil betale for.
Nr 1. Landbruksvarer er største eksportartikkel: Vanskelig marked med varierende lønnsomhet.
Nr 2 er arbeidsutvandring til Gulfstatene: Dårlig betalt. Slavekontrakter. Farlig.
På folkemunne i Nepal omtales dette som «kisteindustrien» grunnet det de rundt 5 likkistene som kommer til flyplassen i Kathmandu daglig.
Nr 3 er turisme. Her er vandring i Himalaya det store, med Everest som et trekkplaster. Inget annet land i verden har et slikt ikon å forme sin turisme ut fra. Den som sitter på en slik urokkelig skatt, sitter på en skattekiste. Gjort på rett måte vil jeg si Everest kan utgjøre halvparten av landets turistinntekter. Fornuftig turisme er Nepals framtid.
Turister reiser mer og mer i flokk. Jeg liker det ikke, men alle reiser til de samme stedene, ser, opplever og gjør det samme. Nepal er er et slikt sted.
Noen vil si at Everest tilhører to land. Grensen mellom Nepal og Tibet går på toppen av Everest.
Kina rappet Tibet for 60 år siden. Og de har ikke tenkt å gi det tilbake til tibetanerne.
På 90-tallet bodde jeg på Svalbard og hadde jobbet for at Dalai Lama skulle tildeles fredsprisen. Jeg husker ennå gleden og spenningen når flyet lettet fra Longyearbyen og jeg hadde Nobelkomiteens invitasjon til fredsprisutdelingen på innerlomma. Det skulle bli et sterkt første møte med Dalai Lama.
Man kan ikke vinne alle kamper. Kampen for et fritt Tibet er tapt for lengst, men jeg søker heller Dalai Lamas vennskap, enn en flørt med kineserne. Det føles godt å betale 100.000 kroner i avgift til nepalske myndigheter for å bestige Everest, framfor å stikke noen tusen i lomma til korrupte kinesere. Forresten: Kina nekter nordmenn visum til Tibet på grunn av en senere fredspris.
Hvil i fred.
Lars
Gruppa har i dag (21. april) vært halveis opp til Camp 1.
LES OGSÅ: Everest – en farlig arbeidsplass
