Turisme er Nepals hovedinntekt. Turismen har tatt seg godt opp igjen etter corona-pandemien og jordskjelvet i 2015.
I Himalaya finner du 14 fjell over 8000 meter. Disse fjellene frister for tøffe manndomsprøver.
Når sesongen er over, tar Tsering Pemba Sherpa med seg fjellskoene til Norge, der han jobber som brefører på Jostedalsbreen i likhet med mange andre fra hjemlandet.
– Norge er mitt andre hjem. Det er veldig fin natur der. Selv byene er rene, sier han og fisker frem mobilen og Instagram for å vise bilder fra toppturene han har guidet på.
På det ene bildet poserer han inne i Jostedalsbreen og det andre bildet er på toppen av Mount Everest sammen med håndballspiller Frank Løke, som besteg verdens høyeste fjell – og K2, det nest høyeste fjellet i verden, sommeren 2022.
Da de sammen besteg Mount Everest i 2021, var det den 10. gangen for Tsering Pemba Sherpa, som forøvrig er internasjonalt sertifisert fjellfører (IFMGA).
Denne artikkelen er republisert etter et møte med den erfarne fjellguiden i Kathmandu, hovedstaden i Nepal i 2022.
Han har satt foten på toppen av fjellet for 11. gang. Men fortsatt har han stor ærefrykt for ekspedisjonen, som er helt i randsonen av hva en menneskekropp kan tåle.
Mange tenker at sherpaer som er født på 3000-4000 meters høyde, løper lett opp til toppen uten problem.
Sånn er det ikke – selv om de gjennom generasjoner har tilpasset seg et langt lavere oksygennivå enn andre som befinner seg i lavlandet.
– Vi er menneskelige vi, også. Vi får også frostskader. Mange av vennene mine har mistet en finger eller en tå. Men til nå har ingenting skjedd med meg, sier han, og virker lettet over at han har vært forskånet for skader.
Høyden kan ta kan liv
Det ekstremt lave oksygennivået over 8000 meters høyde tærer på de indre organene til sherpaene og de som har høye fjellet som arbeidsplass.
Alvorlig høydesyke kan faktisk føre til drukning ved at trykket i lungearteriene skaper en opphopning av væske i lungeblærene.
En annen alvorlig svikt kan være at du utvikler hjerneødem ved at oksygenmangelen fører til at blodårene til hjernen utvider seg, hjernen hovner opp, og trykker mot kraniet. Med andre ord – høyden kan drepe.
Kathmandu er en bråkete og eksosfylt storby. Men det er her det er jobb.
Det skjenkes i mer cola i de allerede fulle glassene våre av sønnen hans, Tsering Paljur Sherpa, som kikker nysgjerrig på gjestene som har inntatt sofaen i leiligheten som de leier av onkelen.
Fjellguider i generasjoner
Turismen på Everest er omdiskutert. Inntekten som fjellguide er nok til å forsørge en familie. En inntekt på 300.000 kroner er omtrent det tidobbelte av en gjennomsnittlig lønn i Nepal.
Kona Dawa Chhotin Sherpa smiler og serverer oss oppskårne eplebiter i en skål.
Verken hun eller barna snakker engelsk, så pappa Tsering oversetter spørsmålene – og svarer like godt for dem også.
Ja, kona Dawa er redd når han er på Everest. Men hun er glad for inntekten. Hun er fra samme landsby som Tsering, Rolwailing, som ligger på 3500 meter.
De har vært gift siden tenårene. Akkurat hvor gamle de er, vet de ikke helt selv.
– Jeg er 36 år ifølge passet mitt, sier Tsering, og ler.
Han ser eldre ut. Enten har alle turene til toppene i ekstreme forhold tæret på kroppen, eller så ble det feilregistrert årstall da han fikk pass som eldre. Det var ingen som tok seg bryet med å gå den fem dager lange turen ned fra fjellandsbyen for å komme seg til veiforbindelse, og deretter ta turen til et kontor for å registrere fødselsdato på sønnen.
Det ble heller ingen investering i utdannelse på Tsering, som kommer fra en familie der flere har vært guider i fjellet.
På veggen henger onkelens diplomer og sertifiseringer som fjellguide i dødssonen.
Faren hans var også ekspedisjonsguide.
Dawa reiser seg og henter permen til Tsering med alle hans utmerkelser, kurser og sertifiseringer.
Det er en fullgod CV for en jobb i turistnæringen som gir penger i familiekassa – noe som kan gi hans egne barn en mulighet til å ta utdannelse.
– Jeg har lyst til at de skal bli pilot eller doktor, sier Tsering om barnas fremtid.
– Ikke fjellguide?
– Jo, om de vil.
– Vil dere bli fjellguider, spør jeg de to barna som ligger oppslukt i TikTok på hver sin mobil i sofa-senga i stua.
Tsering Pemba oversetter, og begge barna nikker.
Om de skjønte hva de svarte ja på, er heller usikkert.
Inne på det lille kjøkkenet har barna laget sin egen basecamp. Et oppslått Disney-telt i en ellers så trang leilighet vitner om at interessen for camping er der. Når pappa er borte månedsvis av gangen, går leken hjemme i å leke pappas jobb.
Tserings arbeidshverdag består i sesongarbeid.
Han er tilknyttet 8K Expeditions, som gjør flere turer over 8000 meter.
De store ekspedisjonene skjer vår og høst, da er det høysesong.
Da kan han være borte i to måneder om gangen.
Fordobling av fotturister til Everest
Ifølge tallene på ekspedisjonskontoret ved Mount Everest Base Camp, har antall fotturister fordoblet seg de siste 20 årene. Nesten 40.000 mennesker går opp til base camp og en liten del av disse igjen går helt til toppen. Men det betyr likevel mange oppdrag for Tsering.
Hjemme går kona og venter på at han skal komme seg trygt ned.
Nylig kom han hjem fra Manaslu, verdens 8. høyeste fjell med sine 8165 meters høyde.
Tsering har dumpet bagasjen med tursko, klatretau, stormkjøkken og svette turklær i gangen etter en måned på tur.
Oppe på takterrassen henger t-skjorter til tørk på snorer, ved siden av de fargerike bønneflaggene og den innholdsrike kjøkkenhagen kona steller med hjemme. Et lite spor av livet som fjellbønder. Kanskje tar de en tur hjem og besøker familien i Rolwaling nå i den hinduistiske festivaluken der alle har fri fra jobben?
Barna liker å gå i fjellet. Nå som det har blitt bygget ut litt bedre veier, har den fem dager lange gåturen til landsbyen blitt forkortet til bare to dagers gange.
Ble ødelagt av jordskjelvet
I 2015 ble landsbyen han kommer fra ødelagt i jordskjelv og mange folk ble skadet. På det tidspunktet befant Tsering seg i Mount Everest Base Camp, da flere mennesker omkom i skjelvet.
Tsering hjalp skadete folk ned fra fjellet. Sånt setter spor. Men selv om han frykter at noe liknende kan skje igjen, eller et nytt skred skal skje, fortsetter han i det som må være verdens farligste jobb.
– Jeg er glad for at jeg ikke har en kontorjobb, men av og til er det trist på jobb. Mange venner dør mens de er på jobb. I 2014 mistet jeg en venn på Everest i snøskred. Svogeren min ble hardt skadet. Jeg er selvfølgelig redd, og det er jo en stor utfordring, sier han og ser alvorlig ut, og fortsetter:
– Jeg ville ikke ha klatret i fjellet uten turistene. Men det er morsomt at så mange har en lidenskap for å nå toppen.
I DEN SKARPE ENDEN: Tsering Pemba Sherpa jobber på Jostedalsbreen om somrene. Foto: Privat
Ifølge nepalesere er fjelltoppene gudenes bolig. Derfor har vi ikke noe der å gjøre. De sørger alltid for at ingen planter nasjonalflagget sitt midt på toppen, men heller litt ned på siden for å ikke plage gudene.
Blant sherpaene er det også mye snakk om hvem som har sett eller ikke sett en yeti – en slags hårete ape/monsterskikkelse som visstnok lever høyt oppe i Himalaya.
Tsering har ennå ikke sett en, og undrer seg over at jeg kan betvile at den finnes.
Hva vet vel en journalist fra Norge om hva som finnes eller ikke finnes høyt der oppe.
– Jeg har sett hodeskjelettet til en, poengterer han.
Det skjenkes i enda mer Cola selv om jeg prøver å dekke til glasset og takke pent nei.
Glasset skal være fullt, mener vertene.
Sherpa ser for seg at arbeidsplassen på verdens høyeste fjell vil være slik i 5-6 år til.
– Men jeg vet ikke. Jeg må se an situasjonen. Jeg kommer sikkert snart til Norge igjen og jobber, sier han.
