Derfor tror han det gikk galt: – Legene var enig i at det ga mening

Torsdag 2. januar varslet han selv om at han hadde svimet av, og ble enig om å avbryte rekorforsøket. Han befant seg da omtrent 200 kilometer fra polpunktet. 

Inntil da lå han i rute for å klare sitt ambisiøse mål om ny fartsrekord til Sydpolen.

Men på dag 20 var han preget, etter å ha banket på med dagsmarsjer på mellom 50 og 60 kilometer og arbeidsdager på 10-14 timer og lange perioder uten sikt.

Han kom seg på bena den morgenen, men sliten og litt svimmel.

Den kalde temperaturen i Antarktis gjør forøvrig at lufta er tynnere på et lavere nivå. 2600 meter over havet tilsvarer omtrent 3500-3600 meter i Himalaya-nivå.

Har en teori

Han svimet av og våknet nedkjølt. Selv mener han at det ikke var like dramatisk som tabloidene skal ha det til.

Skjønt, hadde han ikke kviknet til, ville fortellingen om Teigland-ferden vært en annen.

– Jeg var ikke borte i mer enn noen minutter. Jeg klarte å beholde roen og fikk satt opp teltet. Reaksjonen kom da jeg ble varm. Min teori er at jeg fikk et brått blodtrykksfall da jeg gikk fra å henge over stavene til å gå. Da kom det ikke nok blod ut i nevene og til hodet. Det er små avvik fra rutinene som får konsekvenser. Legene var enig i at det ga mening.

– Ryktene skal ha det til at du droppet å ha med deg dunjakke? 

– Jeg hadde med dunjakke som alltid lå tilgjengelig på toppen av pulken. Men jeg klarte ikke å få av meg pulken da jeg satte opp teltet, fordi jeg var så kald på fingrene. Karabinkrokene er små og jeg ville ikke ta av meg vottene. Her fikk jeg kapitalisert på drillingen med å sette opp telt. Jeg beholdt roen. Det er jeg stolt og glad for. Jeg så på det som en oppgave. Det var veldig operasjonelt. Dunvesten var på da jeg satte opp teltet.

– Det at du ble kraftig nedkjølt hadde altså ikke noe med at du hadde med deg for lite klær?

– Jeg er glad for at jeg kan svare ubetinget nei på det. Jeg var helt ærlig fornøyd med utstyret som var med. Det at ski og bindinger holdt i det skavlete sastrugi-terrenget begriper jeg ikke. Jeg bøyde og truet dem ned, pulken dunket frem og tilbake. Det var rått å oppleve at de ikke knakk. Jeg hadde litt fuel-angst som sikkert de fleste har på tur, men jeg manglet ingenting. Jeg var mett hele veien.

Han understreker at det er sol i Antarktis, også.

– Når du setter opp teltet, er regimet slik at hvis det er sol, så er det varmt på den ene langsiden av teltet. Den 20. dagen satte jeg opp teltet på et uvanlig tidspunkt og da var det ironisk nok varmt i forteltet. Men det er ingen dramatikk i at jeg ligger og hutrer. Jeg hadde kontroll på temperaturen og fikk i meg næring, varm suppe, niste, sjokolade og jeg hadde tre liter vann. 

Det han hadde underskudd på, nesten fra start, var nok søvn og restitusjon.

– Det å gå 12 timer i kulden, for så å dunke ned et måltid med mye fett, er ikke oppskriften på god hvile. Jeg la meg med smertestillende og ganske høy puls.

– Har du lært noe nytt om kroppen?

– Jeg har lært hvor grensen min går. Den går ved 20 dager og tre timer, sier han og ler, før han fortsetter:

– Jeg har lært at kroppen min er ekstremt tilpasningsdyktig til et slikt klima. Evnen til å presse seg enorm. Jeg kan være ganske maskin, knuse varsellamper med både smertestillende og vilje. Jeg har lært at små signal kan tolkes og lært mye om meg selv mentalt.

Ingen koldbrann

Neste store oppgave blir å redde en tå med frostskade. Den må ikke forveksles med den som nesten er gnagd av. Han har fått en epikrise og en plan for hvordan det kan skje.

Plastkirurger og diabetes-leger er visstnok de beste på feltet.

– Jeg har lovet mine nærmeste å komme hel hjem. Det kan virke som tomme ord. Litt sånn «kjør forsiktig». Men akkurat det der betyr noe for meg. Tåen vil jeg bevare i livet mitt. Den skal berges.

Ingen skam  

Det er ikke uvanlig å gå på en smell når ekspedisjoner og store mål ikke går som planlagt. Sydpolen-ekspedisjoner koster tid, krefter og penger.

Prislappen for en slik type tur ligger på 1-1,5 millioner kroner. 

– Da jeg erkjente at turen var ferdig, var det greit. Inntil da hadde jeg vært helt skrudd på tid og en rigid plan. Smerter hadde blitt neglisjert. Først da jeg skrudde av, kjente jeg hvor enormt sliten jeg var. Da jeg kjente at jeg var ferdig, var jeg så sliten at jeg trodde at beina mine skulle renne gjennom teltduken. 

– Er du ferdig og forsynt med Sydpolen nå? 

Han drar på det. 

– Det er jo en magnet hele greia. De gode dagene er forlokkende. Men jeg skal ikke planlegge noe nytt. Nå skal jeg leve litt i denne turen. Hygge meg med minner og gode skiopplevelser, reflektere litt over de tunge tankene og ikke bare skubbe den vekk. 

Mange har spurt han om han er skuffet over å måtte bryte.   

– Jeg er ikke skuffet, ikke i det hele tatt. Jeg hadde som mål å gi alt og det føler jeg at jeg har gjort.  

Nå ser han fram til hverdag, å komme tilbake til Finse, til Finsejazz, gjensyn med venner og familie.

– Jeg hadde ett mål og det var å gi alt. Jeg så ikke for meg at jeg skulle bryte, men jeg hadde sett for meg at jeg ikke skulle klare gå fort nok. Jeg ledet lenge og gikk til jeg stupte. Vincent var veldig med meg i tanken hele veien, en ledestjerne. Jeg følte veldig på at jeg tråkket i hans spor fra i fjor. Jeg gleder meg til å se han igjen, forteller Teigland.  

LES OGSÅ

Hedvigs hardkjør

Hedvig Hjertaker (28) fra Bergen nådde Sydpolen 15. januar 03:30 norsk tid, etter en tøff tur i Antarktis. Nå gleder hun seg til å komme hjem, spise burger og klemme folk.

Karen vil gå solo til Sydpolen

For noen år siden ble Karen Kyllesø den yngste til å krysse Grønlandsisen som 14-åring. Nå er hun 20 og planlegger solo-ekspedisjon til Sydpolen i november.

Hun er Norges eneste kvinnelige polarguide

Kathinka Gyllenhammar kunne vært en av Norges mest kjente polfarere, men har du hørt navnet hennes? Møt Norges eneste kvinnelige internasjonalt godkjente polarguide (IPGA).