Børge Ousland og Mike Horn kom omsider trygt tilbake til Norge og fastlandet etter de dramatiske dagene på polisen. Nå er de blant finalistene i Årets eventyrer, og her kan du lese hvordan Ousland selv opplevde turen - og hva han har lært.
– Kan du fortelle kort om utgangspunktet for turen?
– Vi gjorde denne turen rett og slett fordi vi lenge har hatt lyst til å gjennomføre en klassisk polarekspedisjon. Krysse Nordpolen på ski ved å bli satt av og bli hentet ved iskanten med båt. Så enkelt er det.
– Kan du si noe om det å justere turen underveis?
– Det hender at det er nødvendig å justere, spesielt på en slik tur, som i stor grad var nybrottsarbeid. Det var jo ingen som hadde gjort en lignende ekspedisjon på Polhavet på denne tiden av året før. Den eneste justeringen vi måtte gjøre var å bruke en annen båt enn den vi først planla å bruke. Plan A: Mike Horns båt, Pangaea. Plan B var en annen båt. Vi startet ved å bli satt av langt inne i drivisen med Pangaea. Dette er en relativt liten båt og på grunn av erfaringene fra starten ønsket ikke Mike lenger å ta båten sin inn i den tykkere og tettere isen nord for Svalbard, i frykt for at den ville havarere. Vi begynte derfor tidlig å se oss om etter en mer solid båt, og valget falt på Lance.
KANDIDAT 3
Den opprinnelige planen var å krysse hele Polhavet fra Alaska til Svalbard på klassisk vis, settes av med båt og gå på ski med pulk og plukkes opp med seilbåt. De kom seg helt inn til helt til 85 grader og 30 minutter nord med seilbåt, noe som ville vært helt utenkelig for tjue år siden. Turen i isødet tok 87 dager, og ble mer ekstrem ventet. Isen var tynnere og vanskeligere enn forutsett, og den drev dem mye i feil retning. Oppbygging av vanskelig is nord for Svalbard gjorde at de valgte bytte til ishavsskuta «Lance». Den ble liggende fast i isen i to uker etter at polfarerne kom frem. Det er første gang siden Nansen og Johansen i 1895/1896 at noen har forlatt en skute i drivisen, og det er første gang noen har krysset polhavet iskant til iskant i mørketiden.
– Hva ble de største oppdagelsene for din del?
– Jeg ble overrasket over hvor utrolig mye tynn og oppbrutt is det var i starten. Ofte padlet vi (med de små gummibåtene våre) opp til ti ganger om dagen, eller gikk på ski over enorme områder bare med noen cm med is mellom oss og havet under. Det var en veldig spesiell følelse. Dessuten var det en positiv oppdagelse at kroppen fungerte som før. I en alder av 57 år var jeg litt spent på det, men jeg hadde trent godt. Det viser seg at kroppen «husker» og jeg kom snart inn i den vante rytmen det er å trekke pulk over lang tid, og følte egentlig ikke at det var noe særlig forskjell fra tidligere turer.
– Lærte du/dere noe nytt underveis?
– Det ble ikke overskudd til de store tankene. Det vi opplevde var såpass ekstremt at det handlet i stor grad om å overleve fra dag til dag. Spesielt var fuktigheten ille, alt iser ned når det ikke er noe sol som tørker opp. Vi sov i en plastpose for å hindre at fuktigheten fra kroppen skulle ødelegge soveposematerialet, og hver kveld tok det en times tid og børste klærne fri for is og rim. Det verste var likevel og måtte gå ut av den varme gode soveposen om morgenen, ta på seg de isete klærne og skoene og så ut i kulda. Vi hadde tre perioder hvor det var minus 40 eller kaldere.
– Ble det noen møter underveis som gjorde inntrykk?
– Beste minnet er da vi møtte Bengt Rotmo og Aleksander Gamme på isen, de hadde gått ut fra Lance for å møte oss i tilfelle vi ikke skulle klare å nå båten med egne midler. Det var en stor opplevelse å møte mine to gode venner på isen, som de første menneskene på nesten tre måneder. Samme dag skjedde også det verste på turen, bare noen timer før dette møtet gikk Mike gjennom isen. Det var kaldt, 25 minus og mye vind, og jeg trodde en stund dette var slutten på ekspedisjonen. Men ved å få teltet opp i en fart og begge primusene i gang fikk vi varmen i han og skiftet til tørre klær.
«Jeg ble overrasket over hvor utrolig mye tynn og oppbrutt is det var i starten.»
Børge Ousland
(Intervjuet fortsetter under bildet)
– Hvilke høydepunkter vil du trekke fram?
– Å se lysene fra Lance var også et stort høydepunkt, vi så faktisk lysene to dager før vi nådde båten. Når vi startet ble båten Pangaea mindre og mindre i horisonten bak oss, mens nå vokste Lance mot oss.
– Hva motiverer deg til å dra på tur?
– Jeg trenger ikke så mye motivasjon for å dra på tur, det føles naturlig, og jeg gjør det fordi jeg liker det og synes det er spennende. Men hvis jeg skal nevne en grunn er det ønsket om å være tett på både naturen og en selv.
– Hva gjør du når du ikke er på tur?
– Nå fremover blir det mye Manshausen, en reiselivsdestinasjon i Steigen som jeg har lagt mye av sjela mi i. Vi får nytt vertskaps-par neste måned så da blir det en del å ta tak i. Samt at forespørslene om foredrag øker etter slik massiv medieoppmerksomhet som vi fikk mot slutten av denne turen.
Les flere saker om Børge Ousland.
«Det viser seg at kroppen «husker» og jeg kom snart inn i den vante rytmen det er å trekke pulk over lang tid, og følte egentlig ikke at det var noe særlig forskjell fra tidligere turer.»
Børge Ousland
(Intervjuet fortsetter under bildet)
– Hva er en eventyrer for deg?
– En person som er nysgjerrig på livet og som ikke bare lurer på hva som skjuler seg bak horisonten, men går for å oppleve det selv.
– Hva kan andre lære av din tur?
– Det koker vel ned til å gjøre det umulige mulig, hva man kan få til med gjennomføringsevne og viljestyrke. Erfaring og god planlegging er også nøkkelord, vi ville neppe klart denne turen uten erfaringene fra vinterturen i 2006. Da gikk Mike og jeg til Nordpolen vinterstid sammen.
– Hva vil det bety for deg å bli kåret til Årets Eventyrer?
– Det er spesielt stas å bli nominert til en slik pris i eget land synes jeg!
