MALIN JACOB
Malin Jacob (25) er tidligere nestleder av Natur og Ungdom. Som 18-åring ble hun kåret til Norges miljøhelt av Aftenposten. Hun brukte ti år av livet sitt på å kjempe for naturen, før hun innså hvor lite tid hun hadde brukt på å oppleve den. Det er hun i full gang med nå. Hun kaller seg et friluftsnek, men erfaringskurven stiger bratt. Nylig sa hun opp hotelljobben og bestemte seg for å sette statsvitenskapstudiene på vent. Nå skal hun jakte drømmen litt, og vil blogge for oss framover. Malin er en av grunnleggerne til gronnejenter.no. Hun har også en egen hjemmeside: malinjacob.no.
Jeg startet seildebuten min med å krysse Atlanterhavet. Det er kanskje en av mine aller dårligste og aller beste avgjørelser.
Den første dagen til sjøs var kontrastfylt. Det var så deilig å endelig være underveis. Hele dagen var så uendelig vakker. Delfiner vinket oss farvel. Solnedgangen satt himmelen i brann. Om natten glitret morild i bølgene. I tillegg var det en meteorskur som gjorde at det så ut som om det regnet fyrverkeri.
Les også: Eventyrer og miljøverner
Og jeg følte meg helt jævlig. Helt jævlig, der jeg matet krabbene hele natten. Hører Kaptein Sabeltanns stemme inni hodet, «din akterutseilte landkrabbe!». Nå vet jeg iallfall at jeg en av dem som blir sjøsjuk.
Så kom stormen. De første fem dagene hadde vi et forferdelig vær. Båten hadde om lag 30 grader helning, flere meter høye bølger og vi kriget iherdig mot tyngdekraften. Vi var inni en gigantisk vaskemaskin.
Det var ikke bare jeg som var dårlig. Vi spydde om kapp, og selv erfarne seilere deltok i konkurransen. Å få luft på dekk og kikke på horisonten fungerte. Måltid bestående av tørre, salte riskjeks og lakrispastiller ble en slager. Å ligge horisontalt køya mi funket også. Problemet var bare å komme seg dit uten å spy.
Det føltes helt forferdelig å ikke være kapabel til å bidra med noe. Ikke heise seil, ikke vaske eller lage mat. Ikke styre skuta. Å konsentrere seg om å ikke kaste opp var sysselsetting nok i massevis. Til tross for noen «Jeg kommer aldri til å føle meg normal igjen»-øyeblikk, mens regnet pisket meg i trynet og bølgene frådet, så var jeg aldri redd.
Den femte dagen røk tauet til det ene forseilet. POW, snæpp! Tauet som røk fløy med voldsom fart inn i seilet bak, og sørget for en real rift. To seil i manko.
Kaptein Emily, kunstneren Laura og jeg kom oss frem til baugen, og fikk seilene ned. Sjøsprøyten dusjet alle på dekk gjennomvåte. Klær som blir våte av saltvann lukter helt forferdelig, og aromaen under dekk var ikke akkurat en duft av nybakte boller.
Om natten så vi et cargoskip i horisonten med kurs mot oss. Det kom nærmere, og vi hadde liten mulighet til å endre vår egen kurs. Kaptein Emily måtte ringe opp skipet via radioen, og be dem ydmykt om de kunne endre kurs. De sa ja, men det tok sin tid før de endelig skiftet kurs. Det var ti nervepirrende minutter.
Så snudde endelig vinden. Det løyet. Tauet til forseilet ble erstattet av førstestyrmann, Shanley. Endelig var vi på bølgelengde med Neptun. Jeg var akkurat der jeg ville være. Fra da av ble livet godt på Sea Dragon. Eller She Dragon, som hun blir omtalt som på denne turen.
Ei skute. Fjorten damer. Med kun havet og horisonten som utsikt i tre uker. Mannskapet er utelukkende kvinner. Eller, det er ikke helt sant. Det er faktisk med én gutt. Han ligger inni magen til Lucy. Sneaky sneaky little boy!
Dr. Lucy Gilliam leder forskningsarbeidet på ekspedisjonen, og hun har også ansvar for maten. Hun har jobbet som kokk på flere båter tidligere, og er erfaren på feltet. Likevel tror jeg at den lille gutten inni magen hennes, gjør henne enda mer opphengt i mat. Det er sabla ålreit å ha en gravid kokk om bord med en haug med cravings, og omtrent det eneste hun tenker på er det neste måltidet. Det ble mange pannekakefrokoster. Og brunsjer. Og lunsjer.
EXXpedition, med dobbel X for det kvinnelige kromosom, har flere av fokusområder. Kvinnelig representasjon, kvinnelig lederskap og kvinners helse er noen av dem. Marin forurensing og miljøgifter er to andre. Vi har med oss forskere på både marin forsøpling og miljgifter, samt ingeniørene bak app-ene Marine Debris Tracker og Marine Litter Watch.
Under det dårlige været fikk vi ikke gjennomført noe forskning. Delvis på grunn av for høye bølger. Delvis på grunn av at de fleste av oss var for kleine til å gjøre noe fornuftig. Fra dag fem begynte vi med overflatetråling for å undersøke forekomsten av plast.
Vi kikket ned i det blå havet. Det så helt rent ut. Det kan umulig være noe plast her, tenkte vi. Vi tok feil. Hver enste dag dro vi opp en trål med små plastbiter. Microplast som marint liv forveksler med mat, og som dermed ender opp i næringskjeden. Det anslås at en million sjøfugl hvert år dør på grunn av kvelning av plast, at de setter seg fast i gamle fiskegarn o.l eller at magesekken blir så fylt opp av plast at fuglen ikke lengre klarer å ta opp næringsstoffer.
«Du vet når du drar ut proppen av badekaret, og vannet spinner som en virvelvind ned i sluket? Slik fungerer det også i verdenshavene.»
Hver eneste dag fisker vi opp disse små plastpartiklene, og vi er ganske langt sør for den nord-atlantiske gyren. Det finnes fem gyrer i verden. Du vet når du drar ut proppen av badekaret, og vannet spinner som en virvelvind ned i sluket? Slik fungerer det også i verdenshavene. Jordens rotasjon gjør at søppel, og da i hovedsak plast, blir samlet i et øye i midten. En øy av plast rett under overflaten. En slags suppe er kanskje mer presist. Suppeøy. Plast blir brutt ned av vær og UV-stråling og oppløses til små biter. Konsentrasjonen av plast er størst i kjernen av disse gyrene. Likevel finner vi, som er langt sør for gyren, plast i overflatetrålen vår hver eneste dag.
Omtrent en tredjedel ut i ekspedisjonen begynte flyvefisk å fly om bord. Jeg ble supergira. Rare skapninger. Fisk med vinger liksom. Jada, jeg vet det er finner, men de er rare likevel. Og litt fine. De uheldige individene som dessverre endte på dekk hos oss ble kuttet opp, lagt under et mikroskop og undersøkt for plast i magen. Ingen av dem har hatt det til nå.
Heldigvis. Det hadde vel kanskje vært enda mer heldigvis for fisken om vi ikke hadde kuttet den opp, men nå vet vi iallfall at de andre flyvefiskene i området sannsynligvis heller ikke har særlig med plast i magene sine. Hurra!!!11enenen Utropstegnentusiasme.
«Jeg føler at jeg er en av dem som blir mest entusiastisk over små ting. Som flyvefisk og pannekaker.»
Jeg føler at jeg er en av dem som blir mest entusiastisk over små ting. Som flyvefisk og pannekaker. Jeg er nok også den mest rastløse. Å krysse Atlanterhavet er i seg selv litt crazy, men jeg savner enda mer spillopper. Jeg merker at jeg er den yngste i crewet og lengter etter å leke. Danse og spille luftgitar på dekk. Synge så høyt jeg kan. Det var derfor fantastisk at Bob Marley i går ramlet ut av høytalerne på dekk mens vi spiste middag. Musikken matcher håret mitt som ser ut som én stor dread lock. Vi er tross alt på vei mot de karibiske øyer. Yah man.
LES OGSÅ: Kunsten å herje
Jeg myste mot solnedgangen og tenkte at dette er perfeksjon.
