Stein P. Aasheims ukjente forgjengere

Hva slags bok er Norske Eventyrere?

– Det er en bok om nordmenn som har kartlagt verden. Eventyrere, ganske romslig definert. Det er en blanding av klassiske oppdagere, reisende og ekspedisjonsfolk. I boka diskuterer jeg grenseoppgangene, for eksempel mellom fangstfolk på den ene siden og eventyrere og ekspedisjonsfolk på den andre. Hvem er oppdager? Når begynte tiden med oppdagelser og når tok den slutt? Jeg har brukt hele livet på dette og interessert meg for nordmenns reiser i alle år. Jeg har fulgt i fotsporene til flere av dem og brukt mye tid i antikvariater. Det har slått meg hvor mange spennende reiser som er gjort som ingen kjenner til. Nansen og Amundsen huskes av alle, dette handler om de som kom i skyggen av de som kom på pengesedler.

LES ET KAPITTEL FRA BOKA: Første roturen over Atlanterhavet

Men Nansen og Amundsen er også med?

– Ja, først tenkte jeg ikke å ha dem med, men så fant jeg ut at det ble rart å utelate dem helt. Jeg har også tenkt mye på hvor langt fram historien skulle gå. Jeg har valgt å avslutte med Helge Ingstad, siden han representerer slutten av æraen der man tegnet kartet.

Kan du forklare?

– Da Ingstad dro til Canada på 1920-tallet hadde han ingen ambisjoner om å kartlegge eller annektere, han dro bare for å oppleve. Omtrent samtidig fløy Bernt Balchen til Sydpolen. Da var alt oppdaget. Når flymaskinen kunne fly over var verden kartlagt, man trengte ikke hundespann til det. Midt på 1930-taklet gjorde den første lystbåten jordomseiling. Noen tiår før hadde det vært utenkelig å seile jorda rundt for moro skyld. I dag blir vi helter ved å gjenta bragdene som ble gjort for 100 år siden. Jeg har prøvd å finne ut når det oppstod, og har konkludert med at det var med Ingstad. Selv Heyerdahl kopierte noe som har vært gjort.

«De var helt sikre på at de skulle bli rike og berømte. Men så kom de til Frankrike akkurat samtidig med at Fram og Fritdjof Nansen kom til til Finnmark. Det var knapt noen aviser som nevnte dem.»

Hvordan har du valgt ut eventyrerne?

– Folk har et bilde av norske oppdagere som polfarere, men jeg ville vise at det er mange andre. Den første hvite opp Kongo var en nordmann, de første hvite i Borneo var nordmenn. De to første som rodde over Atlanteren var norske, og vi har gjort oppdagelser i så fjerne strøk som Mongolia. En rød tråd er nordmenn som gjorde spektakulære reiser.

Hva er det som har gjort noen av dem til historiske personer, mens andre er glemt?

– I noen grad sier det seg selv. Amundsen overgår alt, kappløpet med Scott, en regissør kunne ikke gjort det bedre. Vi glemmer at Shackleton var bare et steinkast unna noen år før, så slik sett var ikke Amundsens prestasjon unik. Den gylne æraen var på slutten av 1800-tallet litt inn på 1900-tallet. Det overlappet i tid med oppløsningen av unionen med Sverige. Det polare og skisport var mye nærmere det som ble oppfattet som norsk, og harmonerte med selvbildet vært på en annen måte enn å reise til Tropene. Noen har også vært veldig uheldige. Georg Harbo og Gabriel Samuelsen var to unge menn som gjorde en utrolig prestasjon ved å ro over Atlanteren i en åpen båt. De var helt sikre på at de skulle bli rike og berømte. Men så kom de til Frankrike akkurat samtidig med at Fram og Fritdjof Nansen kom til til Finnmark. Det var knapt noen aviser som nevnte dem.

Noen var flinkere til å få oppmerksomhet den gangen også?

– Ja, evnen til publisere, evnen til å formidle var viktig da som nå. Et av de første brevene fra Nansen etter at han hadde krysset Grønland i 1888 gikk til forleggeren. Bok og formidling var viktig. Etter at Amundsen kom til folk, sendte han en kryptert melding til Aftenposten, slik at de kunne få ut nyheten. Boka Pelsjegerliv traff et publikum, Helge Ingstad var flink til å formidle det han opplevde.

LES OGSÅ: Fjellskiskolen - velg rett ski

Hvordan har du jobbet?

– Over flere tiår har jeg samlet på litteratur og beretninger om nordmenns reiser i utlandet. Det har vært en interesse. Gått i antikvariatene. Jeg har i tillegg reist i fotsporene. Jeg dro inn i Det gylne triangel med kartet til Carl Bock, gått over Grønland og til Sydpolen 100 år etter at Nansens og Amundsen. Opp gjennom årene har jeg fått en rimelig bra oversikt over temaet. 

Hva var det som drev dem?

– Antakelig det samme som driver oss nå. Nansen skriver om eventyrlyst. Allerede i 1576 skrev Martin Frobisher om at motivasjonen bak å finne Nordvestpassasjen var at «it is the only thing in the world that is left undone whereby a notable mind might be famous and fortunate». Ære, berømmelse og rikdom, altså. Det er nok en saus av flere ting. Amundsen gikk til Sydpolen fordi han trengte publisitet for å få sponsorer til Nordpolen. Han rasket med seg Sydpolen på veien.

Hva er forskjellen på disse pionerene og dagens ekspedisjonsfolk?

– Jeg er ikke sikker på om beveggrunnene er så forskjellige, men verden er totalt forskjellig. For å sprenge grenser i dag blir det innlysende tur og utfordring. Men den største forskjellen er nok tidsrammen og hvor alene du var den gangen. Da Fram dro ut hadde de proviant for fem år.  Da Amundsen avslørte sin plan om å dra sørover mot Sydpolen først, var det klart at det ville ta et år ekstra før de kom hjem. Mannskapet tok imot beskjeden med begeistring. I dag, når vi er i daglig kontakt med hele verden, er det vanskelig å forestille seg dette. 

Du skriver noen ganger at det ikke er noen bragd å kopiere de gamle heltene. Skjer det bragder i ekspedisjonsverdenen i dag? 

– Det er litt selvironisk, jeg flyr jo selv rundt og fremstiller disse turene som en slags bragder. Det Børge Ousland har gjort er imponerende. Det er vanskelig å matche hans prestasjoner i grisgrendte strøk. Hva som er bragder er avhengig av øynene som skjer. Et annet ytterpunkt er Marius Nergaard Pettersen og turene hans i osloområdet. Det er ikke snakk om en fysisk bragd, men viser at det fortsatt går an å finne utfordringer i friluftsliv og natur.

Skulle du ønske du kunne dra på tur i en verden der det fortsatt var hvite flekker på kartet?

– Det vet jeg ikke, men jeg savner den tiden da man var mindre opptatt av oppmerksomhet. Da jeg gikk Norge på langs i 1976 var det i all hemmelighet. Det var en  periode da du ikke skulle skryte av hva du hadde gjort, og det var en annen ro ved å dra på tur. Når man er så opptatt av at resten av verden skal vite hva du gjør, gjør det noe med opplevelsen. Det er fortsatt mulig å bevege seg i terreng der det ikke har vært folk. Bratte klatrevegger er et eksempel, Børges tur til Nordpolen gjennom vinternatta et annet. For meg var overvintringen på Svalbard en slik opplevelse. Det er mulig å bevege deg ut av det kjente også i dag. 

LES OGSÅ: Slik husker de Norge på langs