Polare tragedier
Odd Harald Hauge
Gyldendal
500 år. 10 fortellinger. En overlevende hovedperson: Oppbyggingen av «Polare tragedier» gir assosiasjoner til krimdronning Agatha Christies «Ti små negerbarn».
Leseropplevelsen er attpåtil langt på vei like altoppslukende. Fra Henrik den åttende på 1500-tallet til kappløpet mot Sydpolen, beretter forfatter Odd Harald Hauge med imponerende detalj og oversikt om triumfer og overmot som ender i lidelse, tragedie og død. Språket gir assosiasjoner til dagboknotatene fra de mange ekspedisjonene: Konsist, konkret, korthugd – og ofte nådeløst ærlig i sin omtale av personer og karaktertrekk.
LES OGSÅ: Intervju med Odd Harald Hauge
I alle kapitler fletter Hauge på mesterlig vis lettlest verdenshistorie inn i polpionérenes krøniker. For en moderne leser, som gjerne leser ymse polferder som private eventyr, er det fengslende å få brettet ut storpolitikken, handelskrigene og den internasjonale besettelsen som utløste kappløpene mot nord, sør og gjennom polare passasjer vestover og østover. «Polare tragedier» tegner en rekke besnærende og ofte overraskende portretter av pionérene og deres mektige støttespillere. Også klima, landskap, vær og terreng skildres og forklares på svært fascinerende vis. Felles for mange av bokens tragedier, er at ekspedisjonene har endt mystisk, og derfor fortsetter å engasjere helt opp i vår tid – noe «Polare tragedier» sterkt bidrar til. Presist oppsummert med Robert F. Scotts dagboknotat like før hans tragiske endelikt i Antarktis: «Jeg var aldri en god ektemann, men jeg håper jeg vil bli et godt minne».
«I alle kapitler fletter Hauge på mesterlig vis lettlest verdenshistorie inn i polpionérenes krøniker.»
