I disse dager arrangeres Our Ocean-konferansen i Oslo. Initiativtakeren er er Oceana, verdens største interesseorganisasjon for beskyttelse av havene.
Eventyrer og dokumentarskaper Alexandra Cousteau mener det er passende at årets konferanse holdes i kystnasjonen Norge, som en av verdens største fiske- og oljenasjoner.
Cousteau er barnebarnet til den fransk marineoffiseren og Oscar-vinnende filmregissøren Jacques-Yves Cousteau – havforskeren som fant opp det første utstyret til dykking med oksygenflaske.
– Havene han utforsket var fulle av liv, og kunne livnære samfunn. I dag er mye av dette borte. Jeg ser havene gjennom et generasjonsobjektiv, sier Cousteau.
Allerede på 60-tallet begynte Jacques-Yves Cousteau å arbeide med beskyttelse av havene og i dag går Alexandra Cousteau i bestefarens fotspor som talsmann for samme sak. Hun er tydelig på at dagens tiltak for å verne havområder ikke ikke holder.
Under årets konferanse presenterer Oceana to konkrete krav:
• Reduksjon av plastproduksjonen
• Økt transparens og kontroll i den globale fiskeindustrien.
Også global oppvarming truer havets økosystemer.
– Konservasjon handler bare om å beskytte det som er igjen. Det er utilstrekkelig å snakke om å konservere det som er igjen. Vi må arbeide for å få tilbake det som er tapt. Vitenskapen sier at det er mulig. Vi trenger et nytt vokabular, og jeg ønsker at vi skal se for oss overflod som en idé om hva fremtiden kan være, sier Cousteau.
Tror du at din bestefar ville ha sett for seg hvor kritisk havsituasjonen skulle bli?
– Han var alene om å forestille seg dette, men jeg tror det var en håndfull personer som innså hvor fremtiden bar. Populasjonsvekst var en stor bekymring for ham. Han pleide å si ting som at i fremtiden vil kostnaden for råvarer være basert på energien det tar å produsere dem. Så jeg tror ikke han ville vært overrasket. Han ville vært forferdet.
– Som en som har levd ved havet hele mitt liv, lært å svømme før jeg kunne gå, opplært av min bestefar til å dykke i en alder av syv – så har handlingene som McKinsey-rapporten om at vi vil ha mer plast enn fisk i havet innen 2025 galvaniserte, gitt meg mye håp. Og Greta Thunberg har gitt meg mye håp. At folk er veldig bekymret nå, over ting de ikke bekymret seg for for fem år siden, er veldig spennende for meg. Min bekymring nå, er at vi har ti år til å få plass vedtakene som trengs for å skape overflod i havet. Det er vårt vindu.
Cousteau tror at klimaengasjementet hun ser i dag er begynnelsen av det momentum vi trenger for å sette i gang med dette arbeidet.
– Det jeg er redd for, er at folk tror at om vi løser plast-problematikken, så har vi reddet havene. Og det er bare begynnelsen, ikke løsningen. Selv om vi fjerner plasten, er havene fremdeles døende. Momentumet på plasten er flott, men så, når folk tror at vi har løst det, kan vi da flytte fokuset til andre ting?
Er det en fare for plastfokus gjør at myndighetene kan unngå å snakke om hvor truende klimaendringene er for livet i havet?
– De er mer villige til å snakke om plast, fordi det er enkelt – de kan fikse det. Det er andre nødvendige tiltak som ingen snakker om. Det er mye enklere å snakke om plast enn om olje, ikke sant, sier Cousteau.
