2015-VINNER: AUDUN THOLFSEN

Klokken er to på natta, og Audun Tholfsen ligger bakerst i luftputebåten. I «lugaren». Det er egentlig mer som et teknisk rom, vifta skriker og lasta til vindgeneratoren piper. Rett utenfor hører han kompressoren godt, som startes opp av Yngve Kristoffersen. Han er ute i tjue minutter annenhver time hele natta. Hver natt. Kompressoren leverer luft til luftkanonen, som brukes til å skyte seismikk – en måte å undersøke havbunnen og det som ligger rett under på. Audun prøver å sove. Luftkanonen går av hver 25. meter. Når det er god drift skytes det hvert tredje minutt. Lyden høres godt, og trykkbølgen forplanter seg i isen så man kan kjenne ristingen inne i båten. Det er snart julaften, men på god vei over isen i Arktis er det ikke mye lys og varme. Fire uker tidligere måtte de i hui og hast evakuere den oppsatte campen, på grunn av bevegelse i isen. Isen sprakk opp og skrudde sammen i store skrugarder. Audun vet at det kommer til å skje igjen, han håper bare det blir lenge til neste gang de må bryte leir. 

LES OGSÅ: Fjell for alle forhold

Det hele startet med at Audun jobbet på Svalbard, og gjorde en del guideoppdrag. Der havnet han etter barneår i speideren, med turforeldre, og bestefars polarlitteratur. I 2000 var han på øya på besøk, og syntes toppturene og skiturene var ypperlige. Svalbardlivet fristet, og etter litt jobbsøking fikk han plutselig anledning til å reise oppover. I begynnelsen ble det mest jobbing i vintersesongen, men i 2008 flyttet han for å bli fastboende. Her ble det guidejobbing med både hunder og snøscooter, i tillegg til flere skiturer både på Svalbard og Grønland. 
Han hadde pratet med Yngve ved noen anledninger, og da Yngve i 2014 skulle ut på forskningsoppdrag, og i likehet med Nansen ikke fant noen forskere som var villige og hadde erfaring fra isen, spurte han om Audun kunne tenke seg å være med. Han hadde hørt om tidligere turer Audun hadde vært på. Og det ville han selvsagt.   

Målet med turen var å samle inn seismikke data fra områder som er vanskelig tilgjengelig med isbryter. Underveis gjorde de flere interessante observasjoner, blant annet fant de en brei kanal som ikke var oppdaget tidligere, og en fiskeart som hittil ikke er observert i disse områdene. I høst ble de kåret til Årets eventyrere, i en kåring arrangert av Hvitserk og nettbutikken Fjellsport. 

– Hvordan året var? Audun drar på det, og mener det er vanskelig for andre som ikke har vært på isen å skjønne.

– Man kan lett se for seg at alt er hvitt, kaldt og fastfrosset. Det er noe sant i det, men samtidig tror jeg knapt det finnes ett sted med tilsvarende dynamikk. Først og fremst med tanke på at du alltid er i drift en eller annen retning, isen sprekker opp og presses sammen i store skrugarder. I isen finner du alle nyanser av blått, og når isen begynner å smelte ser man endringer fra den ene dagen til den andre. Selv om vi i løpet av året ikke forflyttet oss mer enn noen hundre meter over isen vil man ikke kunne gjenkjenne flaket. Da vi ble satt ut i august var det mer eller mindre en sammenhengende isflate på flere kvadratkilometer. I april tror jeg ikke det på noe sted var mer enn 100 meter mellom sprekkene. 

«Trodde du det var slaraffenliv å drive over isen i et år, må du tro om igjen. Det var et tett program, og en såkalt vanlig dag var hektisk.»

LYSET: På selve polpunktet er det en lang soloppgang og en lang solnedgang i året. Foto: privat

Audun tenker tilbake, og snakker om endringene i lyset. På selve polpunktet er det en lang soloppgang og en lang solnedgang i året. Mellom disse er sola enten over eller under horisonten.

– Vi fikk med alle sesongene, fra det fryser på i september til det blir mørkere og sola forsvinner i oktober. I midten av november målte vi under 40 kuldegrader for første gang. Vi hadde en periode på nesten to måneder hvor temperaturen ikke kom over minus 30. I februar begynner himmelen å skifte farge midt på dagen mot sør, og i midten av mars kom sola over horisonten. Det var spennende å få med forandringen fra det samme isflaket hele veien, forteller han. 

Samtidig legger han ikke skjul på at det også var utfordrende.

– Det var interessant å se og kjenne på det å være to sammen over så lang tid. Det har fra starten vært Yngve sitt prosjekt. Jeg har måtte innfinne meg med å være en assistent, og det var mer utfordrende enn jeg så for meg. 

Han mener forberedelsene også bar preg av at finansieringen ikke var helt på plass, at Yngve hadde gjort det meste alene og at tiden hadde blitt noe knapp. 

– Det ble valgt en del for billige løsninger da utstyret ble kjøpt inn. «Det ordner vi når vi kommer på isen», ble nesten et mantra. Det gjør at man bruker mye tid på å improvisere, reparere og finne løsninger på ting som ikke var gjennomtenkt på forhånd. Vi var alltid på etterskudd, og det ble derfor lite tid til å gjøre egne ting – det var ingen helgedager, sier han. 

LES OGSÅ: Kolåstind – Kongen på Sunnmøre

LES OGSÅ: Slik sikrer du på led

HELT ALENE: På dette isflaket lå ekspedisjonen hele året, og drev 1900 kilometer gjennom polhavet. Foto: privat

Til tross for lite tid til forberedelser, dro de to gutta til Arktis med luftputebåten Sabvabaa som base. Trodde du det var slaraffenliv å drive over isen i et år, må du tro om igjen. Det var et tett program, og en såkalt vanlig dag var hektisk. Etter å ha spist frokost – noe som kan ta litt tid når man bor trangt – planlegges dagens oppgaver, og deretter er det å komme seg ut og sette i gang. De delte på arbeidsoppgavene, men Yngve sto for mye av datainnsamlingen, og Audun hjalp mye til for å få det til å fungere. 

Og ting tar tid, som å prøve å forbedre forholdene i campen, fyre opp, måke snø som har blåst inn i løpet av natta, flytte drivstoff, måke frem provianten, og gå en runde og sjekke at det ikke er for store endringer i isen. 

– Mye gikk ut på å få ting til å fungere i kulda, det var den største utfordringen, forteller han. – Men også det å holde humøret oppe når man er to stykker, det å improvisere, og å ikke savne ting man ikke har med. 

Hva savnet du mest?

– Det var mye vi ikke hadde med. Men i ettertid er det jo et lite paradoks at vi hadde med luftputebåt for å ha en mobil enhet, og så brukte vi et par uker på å prøve å bygge en hangar som skulle være et fast sted. Det var et flott bygg, men det tok en snøstorm og en uke før den snødde ned, og vi hadde en halv meter med overvann i hangaren, smiler han. – Vi tok ikke høyde for å ha med noe som var lett å sette opp ved siden av båten. Til jul fikk vi et telt med et fly dropp  Det fungerte ikke hundre prosent. Det ble derfor veldig mye arbeid med å flytte camp ved senere anledninger.

LES OGSÅ: Birken – Norges eldste turrenn

Tre ganger på fire måneder skjedde det. Isen sprakk opp og begynte å skru, og de måtte i full fart flytte det som sto for nære råkene. Campen ble ødelagt, og det kunne ta flere uker før en ny var satt opp og fungerte. 

Luftputebåten var altså ikke en fantastisk boplass. Se for deg et gulvareal på ca 8x1 meter, litt breiere i hoftehøyde, der mye går bort til kjøreenheten. 

– Hadde den vært innredet helt optimalt som en bobil, hadde det nok ikke vært så ille, men den var nok ikke spesielt ideell denne gangen. Ja, bokvaliteten var nok kanskje en av hovedutfordringene, konkluderer han til slutt.

«Med utsikter til å snakke med andre folk etter to måneder alene, tar de skiene fatt. Men så snart de nærmer seg, dukker den under og blir borte.»

Men høydepunkter var det også flere av. Blant annet hadde de besøk av en polarrev, som var fast innslag i tre uker på 89 grader nord. 

– Det var jo 700 kilometer for den å gå til land! Audun blir entusiastisk. – Man kan jo lure om den har forvillet seg utpå eller om det er sånn den gjør. Visste du at en fjellrev kan gå 700 kilometer på ti dager sammenhengende uten hvile? Det er faktisk dokumentert, og i tilegg kan den finne tilbake til der den kom fra uten å gå i sine egen spor. Det er veldig fascinerende! 

Audun snakker også om lyset som kommer tilbake, skiturer der han måtte hente bøyer som var satt ut på høsten, påskestemningen med sol, og fuglelivet som gradvis kom tilbake på slutten, med omtrent en ny art hver dag.
– Ut i fra et vitenskapelig ståsted var det morsomt at vi drev over Lomonosovryggen flere ganger. Det som gjør det spesielt er at dette er i et område der isen er for tykk til at ikke engang atomisbrytere kommer inn, forteller han.
Midt under byggingen av camp nummer to, ser de også plutselig et merkelig lys i horisonten. Er det en planet? Men nei, det er bevegelse, det blinker litt, det må være noe annet. Audun tar frem telelinsa på kameraet, og blir da ganske sikker på at det er en ubåt et par kilometer unna. Med utsikter til å snakke med andre folk etter to måneder alene, tar de skiene fatt. Men så snart de nærmer seg, dukker den under og blir borte. 

– Det var en russisk ubåt, under den kalde krigen var det stor aktivitet under polisen. Med tanke på havrettsdebatten som har vært i det siste tiåret kan en anta at det fortsatt er en del aktiviteter under isen i området. 

LES OGSÅ: Skiglede for de minste

Annet liv var det ikke mye av midtvinters, bortsett fra polarreven som tok turen over isen. Isbjørn så de spor av i oktober, men det var først i mai den første bjørnen dukket opp på vårparten.

– Det er veldig langt nord og unna iskanten, så det er lite for bjørnen å spise, forteller han. Og dermed tenkte de ikke så mye mer på den hvite kongen. 

– Man må tenke litt rasjonelt. Om man går rundt og er redd for isbjørn blir det ikke noe trivelig. Selv om det var mørkt tok jeg ikke på meg våpen da vi gikk rundt i campen, det gjorde jeg først da jeg beveget meg lenger bort.
Ble du noen gang rastløs?

– Egentlig ikke! Jeg har fått vært mye ute, og selv om jeg savnet å være på tur med venner, og kanskje lengtet til sol og varme da våren kom, så er man ute og får gjort noe. 

KALD START: Ofte måtte de starte dagen med å grave frem provianten som var snødd ned. Foto: privat

Uten sammenligning for øvrig var komforten i luftputebåten sikkert 5 stjerner og kanskje noen galakser høyere enn hva gutta på Franz Josefs Land, Nansen og Johansen, hadde i sin steinhytte 118 år før dem.

«Audun og Timo kom i Guinnes Rekordbok 2015, for raskeste reise fra Nordpolen til land uten etterforsyning.»

Det er ikke første gangen Audun følger i Fridjof Nansens polarånd. I 2012, etter 72 dager og 1600 kilometer, ankom han og kameraten Timo Palo Longyearbyen, etter å ha gått på ski og padlet fra Nordpolen. Nansen og Hjalmar Johansen måtte selv snu på veien til Nordpolen, og returnerte tilbake til Franz Josefs Land. Men Audun og Timo kom i Guinnes Rekordbok 2015, for raskeste reise fra Nordpolen til land uten etterforsyning.

De to møttes da de begge jobbet på forskningsbåten Tara, en internasjonal ekspedisjon som var fastfrosset i isen i 500 dager. Audun var med i ti måneder, der de gjorde datainnsamling for å forske på klimaendringer i Arktis.

TRANGT OM PLASSEN: Det er ikke akkurat som på et fem-stjernes hotell å bo i en luftputebåt et år.

Turen fra Nordpolen inneholdt også forskning, selv om det var mindre fokus på dette. Underveis tok de prøver, og Timo gravde snøprofiler og målte temperaturen i snølagene. Men hovedmålet var turen og opplevelsen, som var planlagt i flere år, med utlagte depoter underveis. 

– Vi ville slippe å gå mot strømmen, og logistikkmessig ble det ganske rimelig. Vi fløy fra Longyearbyen til Barneo, tok en helikoptertur, og gikk de siste fem nautiske milene til Nordpolen. Der snudde vi, og begynte på tilbaketuren. 

Turen gikk med ski, men i stedet for en pulk hadde de hver sin kajakk bak. 

– Det fungerte ganske bra, og vi er ikke de første til å trekke kajakk i stedet for pulk. Det gjør det lettere når man ikke vet hvor man treffer råkene, det er lettere å padle over enn å gå rundt på ski. Vi visste ikke hvor mye åpent vann det var mellom isen og Svalbard, og dermed trengte vi transportmiddel over. Likevel ble det kanskje 99 prosent skigåing på denne turen, og vi brukte kajakkene den siste delen. Hadde vi gått uka etterpå måtte vi kanskje padlet førti kilometer. 

LES OGSÅ: Sigrid Ekran – livet til en verdensmester

ETTERSLEP: På turen til svalbard ble det kajakk og ski som var transportmiddelet. Foto: Timo Palo

Men til tross for et ski- og padleeventyr som havner i Guinness Rekordbok, og et år på et isflak i Arktis, vil han ikke inn i kategorien eventyrer. 

INGEN HINDRINGER: Audun Tholfsen (t.v) og Timo Palo satte ny rekord på sin ferd over isen. Foto: Guinnes World Records

«En eventyrer lever av nettopp og fortelle om sine eventyr. Den veien har jeg foreløpig ikke valgt å gå. Men det var jo en flott anerkjennelse for jobben jeg har gjort det siste året å bli kåret til Årets eventyrer, sammen med Yngve, likevel!»