PER-ARNE ANDERSEN
Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, downhillsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.
Jeg skal innrømme at det å være hekta på sykkel, kan medføre noen plager. Selv har jeg slitt med rastløshet i hele sommer. Uansett hvor store opplevelsene har vært eller hva jeg har drevet med, har jeg hatt konsentrasjonsproblemer. Selv under den deiligste stjernehimmel på et eksotisk sted langt sør, har tankene mine vært på sykkeltur.
Det er de som påstår at jeg er prylfiksert og må ha nytt sportsutstyr hele tiden. Jeg har ikke tenkt til å bruke krefter på å argumentere imot. Så ok da… Det ble ny stisykkel i år igjen. Denne gangen et fulldempet hypermoderne monster med 27,5 tommers hjul. Til nå har 26” hardtail liksom vært min greie. Mest fordi det krever større innsats å kjøre på mindre hjul og demping, og man må ofre mer av kropp og sjel for å ta seg frem i ulendt terreng. På første tur med det nye monsteret, ble jeg omvendt. Ikke fordi jeg nå plutselig liker at sykkelen går meg i næringa og gjør jobben lettere for meg, men fordi dette er en kjøremaskin av rang. Den tar meg oppover, bortover og nedover med kjøreegenskaper som ligger i grenseområdet mellom rovdyr og brøytebil. Deilig avslappet og lekende lett kan steinrøys og røtter bli historie. Som mosegrodd utforsyklist var det en åpenbaring å oppleve at den takler høye dropp og lange, luftige svev. Nyervervelsen var en ubetinget suksess, og har neppe kurert utstyrsgalskapen min. Spørsmålet er om den allikevel kan ha fått frem andre sider av en kar som krever at man må være forsiktig når en møkkete sykkel legges inn i kameratens nye bil – så ikke det blir noen skader på sykkelen. Svaret er tja…
For sommeren har nemlig inneholdt andre interessante opplevelser. Ett av dem var å tørke støv av den nærmere 100 år gamle transportsykkelen av merket Crescent. Den så ut som containermat da vi halte den fram under haugen med skrot. Jeg skammer meg over ikke å ha vist denne historiske gjenstanden større respekt tidligere. Prosjektet må derfor også sees på som en form for rensing av dårlig samvittighet. Jeg håper jeg tok igjen litt av det tapte, da jeg kjærlig vasket, tørket og behandlet dette unike fremkomstmiddelet. Den ble prøvesyklet med stor entusiasme, og dagligvareinnkjøpet fikk en nostalgisk og helt ny dimensjon. Det var som å gjenerobre barndommens sommer. Den gangen da det var stort bare det å sykle til nærbutikken for å kjøpe is.
«Etter at sykkelen hadde fått en solid omgang aromaterapi med Vita Hjertego, var min sjel renset og doningen som ny.»
Da jeg i sommer parkerte den rehabiliterte transportsykkelen utenfor nærbutikken (les det nærmeste storsenteret) følte jeg meg helt konge. For en gang skyld var det jeg som fikk misunnelige og lengselsfulle blikk, og ikke folk med Gucci-vesker, store SUV-er og sportsbiler uten tak. Det eneste som mangler er en gammel kasse av typen melke-, smør, eller ølkasse som kan stå på lastebrettet. Så derfor tillater jeg meg å annonsere: Skulle du ha noe slikt i en kjeller eller bod, nedstøvet og fæl, og overmoden for peis eller container – gjerne med navnet fra en nærbutikk eller gammel fabrikk på siden. Så nøl ikke med å ta kontakt. Jeg lover å gi den omsorg, kjærlighet, aromaterapi og ikke minst nytt liv. Kanskje vil også denne gjenoppleve tidligere tiders somre, og pådra seg noen beundrende blikk.
Sommerens rehabilitering av rester fra jernalderen, har gitt inspirasjon til å fortsette. Neste år går turen til Dagalifjell der jeg og min bror startet en gang på 70-tallet. Jeg har det fortsatt friskt i minne. Både syklene og stiene. Vi brukte min fars gamle DBS-sykkel fra midten av 50-tallet. Den var ganske tung, men langt forut for sin tid. Den hadde nemlig trommelbrems både foran og bak, frikrans, tre gir og ballongdekk – noe tilsvarende 26” x 2,40 etter dagens målform. Det letteste giret gjorde den til en suveren klatrer, og det tyngste til en fartsmaskin. Med denne tok vi oss frem over alt. Vi syklet rundturer med flyt og kastet oss utfor stupbratte kleiver. Min mor trodde det hadde rablet for oss, og folk som så oss steilte av forferdelse. Jeg husker vi fryktet at bremsene ikke ville holde da vi syklet den bratte stien ned fra Veahovda. Frykten viste seg å være ubegrunnet, for 50-tallets trommelbremser hadde en birkebeiners kraft og utholdenhet, og tålte de spede 12-åringer godt. Og som de systematikerne (les nerdene) vi var, ble rutene vi syklet tegnet inn på et kart. Jeg har spurt min bror om dette kartet fortsatt finnes, men han er usikker. Det blir spennende å se – det skal letes, det kan jeg love. Så skal vi ta den nye fulldempa stisykkelen og den gamle jernrokken, og så skal vi sykle stiene om igjen. Lene oss tilbake og mimre. Leve oss inn i det jeg husker aller best fra barndommens mange og opplevelsesrike somre.
«Jernrokken var mest sannsynelig heftige greier den gangen den ble kjøpt på 50-tallet. Det er med en viss stolthet jeg tenker at fatter`n kanskje var prylfiksert han også.»
For meg var det altså ikke været, men kontrastene mellom nytt og gammelt som gjorde sommeren perfekt. Kontrasten mellom aluminium/karbon og blytungt jern. Kontrasten mellom et dempersystem med 15 cm vandring og de rustne spiralfjærene i det møllspiste lærsetet. Kontrasten mellom hydrauliske skivebremser og nav. Kontrasten mellom superlette hjulsett bygget på eiker tynne som knappenåler og et massivt hjulsett bygget med eiker som mest av alt likner på strikkepinner. Så solid og velbygget at det etter nærmere 100 år med delvis tungtransport og delvis liggende i en skrothaug, ikke har en tidels millimeter slark. Dette hjulsettet kunne vært flyttet rett over på en motorsykkel uten å la seg affisere av belastningen. Slikt gjør inntrykk.
OK, så har jeg blitt en gammel nostalgiker og håpløs sykkelromantiker da. Men etter å ha blitt vekket av tidenes mest perfekte sommer og stolt solet meg i glansen av sykkellakk som kanskje ble utviklet på slutten av 1800-tallet, kan jeg vel konkludere med det alle egentlig visste fra før. Og som sånn sett er gammelt nytt: det er de små gledene som er de nye store.
